TATOVERINGER MOT SELVSKADING

ET USKYLDIG BARNESINN ble ødelagt så alt for tidlig…

Enda spør jeg meg selv om hvordan det er mulig å VOLDTA EN BABY?!?

Et lite barn… en ungdom.. en ung voksen…..

Og, hvordan er det mulig at voldtektene fikk forsette helt til det «barnet» ble 18 -19 år? (Den psykiske volden enda lenger….)

Hvordan i all verden klarte hun å komme seg gjennom daglige voldtekter fra de som skulle ha gitt henne omsorg, kjærlighet og trygghet??

Og la meg sette dette litt i «perspektiv»… vi snakker her om at hennes egen mor utsatte henne for det verste en mor kan gjøre mot sitt eget barn…

Ikke bare hennes egen mor, men også et annet kvinnelig familie medlem, samt hennes egen morfar og en annen mann som tilhørte familien….

Den lille jenta ble også «SOLGT» til andre menn som den voksne Adèle enda ikke vet hvem er…. det eneste hun vet er at de var mange og at de var SADISTISKE….

ALLE SAMMEN….. LIKE VOLDELIGE og LIKE SADISTISKE, KVINNER SOM MENN….

DEN LILLE JENTA overlevde… hun gjorde det, men det hadde sin pris… en alt for høy en…

Jeg kjenner tårene presser på her jeg sitter å skriver… HVORFOR!?!?!?!?!
Samtidig kommer også SINNET… og det FØLES GODT…..
DE KLARTE IKKE Å ØDELEGGE MEG!!!
Arrene på armene og bena mine er SYNLIGE TEGN på min HISTORIE og jeg vil gå så langt å si at de også er et tegn på OVERLEVELSE, ikke det motsatte….

Jeg har ikke tal på alle de nedlatende blikkene jeg har fått på grunn av sårene eller arrene mine… og jeg som trodde at folk nå var såpass opplyste at de burde vite bedre.

Eller er det sånn at mange fremdeles tenker at selvskading er et tegn på svakhet? Eller at man kun ønsker oppmerksomhet? At man gjør det fordi det er «kult»???….

Friskt i minne sitter fremdeles turen jeg hadde til riksarkivet for noen år siden hvor jeg hadde ganske «ferske sår», sår som jeg hadde fått beskjed av legen min om å IKKE BANDASJERE eller skjule på grunn av Diabetesen min…
Jeg kan skjønne at folk ser og lurer… jeg kan det… men det som kom etterpå klarer jeg ikke å skjønne i det hele tatt..

Jeg satt med ørepropper å hørte på musikk og det var en fryktelig varm sommerdag så jeg hadde på T skjorte og shorts… og ja jeg hadde sår som var sydd …
Plutselig hører jeg «SÅNNE SOM HENNE BURDE SKAMME SEG OG HOLDE SEG INNE»…
De to damene som satt ovenfor meg diskuterte HØYLYTT om «Sånne som meg» og hva som burde gjøres med «sånne som meg»….. VIRKELIG…….

Og det verste er… de er IKKE DE ENESTE… det er mange som fortsatt sitter med denne holdingen.. også innen helsesektoren…
Ja, du hørte riktig… HELSESEKTOREN….

Fastlegen jeg har idag er en mann med stor empati og forståelse og han har ALDRI latt meg føle at jeg er noe «problem»… tvert i mot…
Men, jeg har tidligere møtt på helsepersonell som har sydd meg UTEN BEDØVELSE eller som har gitt meg nedsettende blikk og kommentarer når jeg har skadet meg… og det gjør noe med et menneske….

Det er vanskelig å forklare for andre hva som skjer inni meg når jeg føler trang til å skade meg, men jeg kan si så mye at det er sterke krefter i sving og SKAM har en stor plass… Skam som egentlig ikke er min, men som har blitt prentet inn i meg siden jeg ble født…

Men en ting kan jeg si… selvskading er ikke noe du gjør fordi det er «kult» og det er så absolutt IKKE NOE DU GJØR FRIVILLIG… du gjør det fordi du ikke har noen annen utvei akkurat der og da.. smerten er rett og slett for stor… eller du har fått en «black out» og husker ingen ting før du «våkner opp» etterpå slik det ofte har vært hos meg og sikkert mange andre.

Det å «våkne opp» i en blodpøl etterpå er heller ikke noe kult.. tvert i mot.. Det er da SKAMMEN KOMMER… en skam som er uten sidestykke.. en skam som egentlig ikke burde være min…. men som allikevel blir det…
EN SKAM SOM FORSETTER å være der når du ser på arrene dine… eller kanskje er det mer riktig å si den skammen du FØLER når andre stirrer på arrene dine og gir deg blikk «som kunne drepe»…

Jeg skammer meg ikke lenger over arrene mine.. de er endel av meg og min historie… en historie om OVERLEVELSE… ikke det motsatte….

Men, arrene mine er også et «blikkfang» og jeg kan til en viss grad skjønne at folk stirrer… eller i det minste ser og kanskje lurer….
Jeg har de siste årene valgt å ikke pakke inn sårene eller arrene mine fordi gjør jeg det så pakker jeg også inn SKAMMEN og gjør den til min…
DEN SKAMMEN ER IKKE MIN Å BÆRE….

Da jeg gikk inn døra på ROMERIKE TATOO STUDIO en varm august dag i 2019 var planen min å ta en «liten tatovering» i nakken….og jeg hadde ingen tanker om at tatoveringene skulle komme til å bety så mye for meg…
Egentlig var det et annet studio jeg hadde fått anbefalt, men jeg gikk feil den varme augustdagen… JEG HAR ALDRI VÆRT SÅ GLAD FOR Å GÅ FEIL NOENSINNE….

ROMERIKE TATOO STUDIO har holdt til på Jessheim i 20 år og man merker den lette og fine atmosfæren med en gang man går inn døra…noe som for meg med mine traumer kanskje er spesielt viktig…det tok ikke mange sekundene før jeg følte meg TRYGG….

At jeg elsker DISNEY er ingen hemmelighet for de som kjenner meg, men de færreste kjenner til den hele og fulle sannheten om HVORFOR Disney, tegninger og fortellingene er så viktig for meg…
Disney er jo selve symbolet på barndommen… den jeg ALDRI FIKK…
Bøkene og filmene til DISNEY… tegningene, har hele veien vært sentrale i min «flukt» fra en virkelighet som var uutholdelig å bære…
DE HAR VÆRT MED PÅ Å REDDE MEG!!!

Så da jeg satt i stolen og tok min første tatovering, ble det en silhuett av LØVENES KONGE… og det stoppet ikke der… ikke lenge etterpå var jeg tilbake og fikk SIMBAS FOT med ordene «Remember who you are» og begge tatoveringene symboliserer mye for meg…. Ikke minst symboliserer de også min pappa som tok livet sitt for 20 år siden uten å ha møtt den yngste av barna sine….
En pappa jeg så sårt skulle hatt i livet mitt.. en pappa jeg fremdeles savner…
EN PUSLESPILL BIT SOM ENDA IKKE HAR FALT PÅ PLASS fordi det er endel av meg som mangler…

På den andre armen ble det en Mickey semikolon tatovering med ordene «Survivor»
For de som ikke vet det, er semi kolon tatoveringer et symbol på at «min historie er ikke over»…*

Det var vel på dette tidspunktet jeg begynte å skjønne hvor mye tatoveringene betydde for meg og samtidig begynte det å gå opp for meg at tatoveringene mine faktisk hjalp meg til å IKKE SKADE MEG…. de fikk rett og slett fokuset over på noe annet… de hjalp meg å HUSKE AT JEG ER VERDIFULL…..

Jeg snakket endel med psykologen min rundt dette og fokuset begynte å vandre mot arrene mine… var det mulig å «pynte på dem».. UTEN Å GJEMME DEM?!?

FORTSETTELSE FØLGER….

*«Et semikolon brukes når forfatteren kunne ha valgt å avslutte setningen, men likevel ikke gjorde det. Du er forfatteren, og setningen er ditt liv».

 

Åpenhet, kjærlighetens «språk»…..

Den siste uken har jeg mottatt mange gode ord, oppmuntrende meldinger, klemmer og smil… Og jeg føler meg heldig!!!

Heldig, fordi jeg har venner og bekjente som virkelig bryr seg, venner som deler det jeg skriver, venner som er der, både på de gode og de mindre gode dagene.

Ikke alle har det….

Mange sitter alene med skammen de en gang fikk tredd nedover hodet på seg, og ensomheten de føler på blir kanskje enda en «bekreftelse» fra mennesker og samfunn på at de ikke er noe verdt…

Noen opplever at endel venner og bekjente SIER at de støtter dem fullt og helt, men så oppdager de at de i realiteten gjør noe helt annet….

For, det KAN være ubehagelig å ta et standpunkt når du velger å støtte den som har blitt misbrukt… og du MÅ faktisk tørre å stå i det ubehaget det kan medføre.

Jeg tenker det kan være lett å SI at man støtter den utsatte, men hva skjer den dagen da du faktisk må forholde deg til det valget du har tatt?

Hva skjer den dagen da du midt i en diskusjon med et annet menneske, oppdager at dette menneske har tatt overgripers side, eller velger å ikke ta noen standpunkt i det hele tatt. Hva gjør du da?

Tør du da å fortsette å stå stødig i dine valg?

Først, må jeg si at jeg PÅ INGEN MÅTE oppfordrer til vold eller at andre skal ta saken i egne hender… DET ER IKKE RIKTIG!!!

I disse «digitale» tider er facebook og andre sosiale medier mye brukt…(og misbrukt)

Har du noen gang tenk over, at det vil være en ekstra belastning for den utsatte om man fortsetter å holde kontakt med overgripere, mobbere e.l.også her?

Kanskje har du ikke tenkt over det?, eller du tenker at det sikkert ikke er så viktig?, for «ALLE» er jo venner på disse sosiale mediene?

Mange er sikkert ikke enige med meg når jeg sier at dette valget BURDE være «enkelt»?

Det finnes nok drøssevis av forklaringer og bortforklaringer på hvorfor man ikke synes det er enkelt å ta et valg….

Kanskje føler du at du ikke «vet nok» om saken til å ta et standpunkt? Kanskje tenker du at dette ikke har noe med deg og ditt liv og gjøre, så hvorfor ta et standpunkt da? Kanskje tenker du at det å ta et standpunkt vil føre til et så stort ubehag at du heller lar være? Kanskje ripper det opp i egne traumer eller vonde minner og derfor orker du rett og slett ikke?

Her er det vel like mange spørsmål som det finnes svar og jeg sitter ikke med fasiten på noen av dem…

Men, jeg vet hvor vondt det er å føle seg sveket fordi noen er for feige til å ta et valg…… og jeg vet også hvor vondt det er når man finner ut at mennesker man trodde man kunne stole på, viser seg fra en helt annen side.

Nå kan ikke akkurat jeg si, at dette er noe stort problem for meg, for jeg VET at mange støtter meg, både i ord og i handling.   Jeg er så heldig å ha MANGE som VISER at dette tollerer vi ikke.

Jeg har mange med meg, som tør å stå i det som kanskje kan føles ubehagelig…

Og, jeg har mange, som har stilt opp for meg på måter som jeg føler er mer en hva jeg kan kreve av mine venner…

Fordi, det har krevd det «lille ekstra» av dem som kanskje et lite øyeblikk har føltes skummelt, men som i etterkant har gitt dem en god følelse av at de faktisk i både ord og handling har vist et stort mot og en handling full av kjærlighet for et annet menneske. De har vist meg at livet mitt er viktig, også for dem!!!

Alle disse menneskene har jeg den dypeste respekt for, og jeg er svært taknemmelig!

Mange av mine venner og bekjente sier åpenlyst hva de mener om vold og overgrep mot barn, og jeg vet jeg er heldig som har så mange flotte og sterke venner og bekjente. Det er mennesker som virkelig bryr seg, som spør og som behandler meg som et menneske og ikke et offer… Jeg VAR er offer, nå er jeg en OVERLEVER!!!

Det er godt å kunne fortelle, og vite at den jeg forteller til respekterer at jeg av og til har behov for å fortelle, mens jeg av og til har lyst til å snakke om helt andre ting. Det er mennsker jeg kan le og gråte sammen med, mennesker jeg kan ringe til når ting er vondt og vanskelig, og mennesker som jeg vet er der selv om vi ikke prates så ofte.

For er det ikke det vennskap dreier seg om?

Å være der både på de gode og de mindre gode dagene? Å støtte hverandre når man trenger det? Å tåle å høre om de tingene det kan være tøft å høre om?

Jeg er et menneske som setter ærlighet og pålitelighet meget høyt, og jeg er et menneske som stoler på andre på tross av alle svik jeg har opplevd i livet mitt. Jeg er ikke redd for å fortelle, og jeg er heller ikke redd for å stå for det jeg sier og gjør.

Åpenhet er viktig for meg, for jeg vet det er med på å fjerne skam og fordommer, og det er med på å gi hjelp og informasjon til de som sliter.

Åpenhet er KJÆRLIGHETENS og HÅPETS språk!!! Åpenhet er MAKT på en god måte!!!

Fortielse er SKAMMENS språk (og er med å opprettholde det faktum at mange fortsatt mener at vold og overgrep er noe vi ikke skal snakke høyt om…)

Det er MANGE som sier ifra at de ikke aksepterer vold, overgrep, omsorgssvikt, mobbing, drap og andre lignende ting.

Vi er mange, både enkeltmennesker, organisasjoner, stiftelser og andre som roper høyt og står på både dag og natt for å sette disse tingene på dagsorden. Det finnes også mange offentlige ansatte og politikere som faktisk jobber med sjel og hjerte for å prøve å få til en forandring.

Men, ikke la dette bli en sovepute… Ikke la stemmene stilne og «glemmes»…

For det skjer fortsatt med alt for mange barn og unge. Det skjer med gutter, jenter, kvinner og menn. Hver eneste dag, og det skjer også i de settinger og i de familier du minst tenker at det kan skje.

La oss SAMMEN rope så høyt vi kan for å vise vår støtte til de som er utsatt. La oss rope høyt for å gi et HÅP til alle de unge som idag sliter, tror de er alene og ikke får hjelp.

La oss SAMMEN vise vår støtte og forståelse til de voksne som sliter med senskader og traumer etter å ha overlevd.

La oss SAMMEN kreve fra politikere og andre at nå er det på tide at de OGSÅ tenker med hjertet og ikke bare med «Lommeboka».

La oss SAMMEN si «Ja, jeg tror deg» når noen forteller om det de har opplevd.

Gi dem den kjærligheten og omsorgen de ikke har fått og VIS dem i ord og handling at dere mener det dere sier!!!

VENI, VIDI, VICI….. (Jeg kom, jeg så, jeg seiret)

Kjære alle sammen! 
Nå er det snart en uke siden jeg sto på Løvebakken, klar for å holde appell under Løvetannmarsjen i Oslo. Jeg var fullstendig klar over at dette kom til og bli en sterk og viktig dag, men jeg var nok ikke helt klar over «hvor» sterk og viktig den skulle komme til å bli.

«Hvordan er det mulig»?…

4 små ord som skulle komme til å gå igjennom hele appellen min… For, hvordan er det mulig at 4 «nære» familie medlemmer kan drive psykisk og fysisk vold og grove sadistiske overgrep og omsorgssvikt mot meg i hele barndommen og oppveksten min uten at noen oppdaget det? Eller grep inn?

«Hvordan er det mulig»? At hverken skole eller helse personell reagerte kraftigere da de så at jeg gang på gang holdte på å miste livet, og signalene jeg gav ut på skolen var så klare at det i dag aldri ville hersket noen tvil…

En hel barndom, en hel oppvekst… hele 40 år og litt til fikk mine overgripere styre livet mitt.

I alt for mange år levde jeg i et HELVETE, uten en eneste mulighet til å komme vekk… og da jeg endelig klarte å begynne på veien frem mot frihet, så levde mine overgripere fremdeles i hodet mitt. Ofte kom deres «stemmer» alt for sterkt frem og resultatet ble massiv selvskading. Det hatet de hadde rettet mot meg, ble «automatisk» til mitt… og jeg rettet det innover mot meg selv… En skjebne jeg deler med veldig mange andre som har overlevd vold, overgrep og omsorgs svikt i barndommen.

I appellen min fortalte jeg litt rundt min egen historie, men jeg fortalte også om min kjære sjele søster Sunniva sin historie.  To små uskyldige jenter, ble noen andres slave, leketøy, hogge stabbe. 2 små jenter som begge må leve resten av vårt liv med de konsekvensene en hel barndom og oppvekst med vold,overgrep og omsorgssvikt gir…

Vi er like gamle Sunniva og jeg, og i de første 5-7 årene av vårt liv møttes vi i store familie selskaper og andre sammenkomster.. To små jenter med en skjebne så svart som natten, men med en ukuelig livsvilje, noe våre overgripere nok slettes ikke hadde regnet med…

Da vi møtes igjen for noen år siden viste ingen av oss hva den andre hadde opplevd.

Vi viste ingen ting om «Den onde arven» som så ut til å gå i «arv» i slekten vår.

En arv jeg er stolt over å si at vi begge IKKE har ført videre til neste generasjon!!!

Min kjære datter sa til meg for litt siden; «Mamma, du har stoppet karusellen», så ikke jeg eller de som kommer etter meg skal oppleve det samme som deg» Det er sterke ord fra datter til mor, det er ord som er fulle av åpenhet, kjærlighet, omsorg og ALT ANNET en det mine overgripere noen sinne har vist meg!!!

Det er ord som gir meg sikkerhet i mitt hjerte om at jeg har tatt de riktige valgene!

Det er ord som gir meg styrke til å kjempe videre for å få et godt liv!!!

Men, tilbake til Løvetannmarsjen i Oslo 2015 – Jeg følte meg både trygg og klar der jeg sto og ventet på at det skulle bli min tur til å holde appell. Jeg følte meg stolt og glad over at både jeg og Amalie var modige og sterke nok til å stå rett utenfor Stortinget og fortelle om våres liv og våre utfordringer! Jeg viste at jeg hadde kommet langt, veldig langt, med tanke på hvor jeg var for få år siden. Selv om jeg også viste at jeg fortsatt hadde endel igjen å jobbe med. Så mange år med vold og overgrep leges ikke så fort som man kanskje kunne ønske.

Jeg sto og så utover folkemengden, da jeg så et kjent ansikt, et ansikt som gjenspeilte min barndoms mareritt, et menneske som hadde utført så mye hat og ondskap mot meg at det vanskelig lar seg beskrive…

Et menneske som helt til få år siden hadde stor makt i livet mitt og som fortsatt drev psykisk vold på høyt plan.

Det jeg ser, er min ene overgriper som står 20 meter unna meg like før min datter og jeg skulle holde vår appell. 

Er det mulig..? Tenkte jeg, mens jeg så nøye over plassen…

Jeg VISTE at det ikke var noen tilfeldighet at nettopp dette mennesket hadde dukket opp der. Jeg viste at hun kom for å psyke meg ut eller se hvor ødelagt jeg var. Jeg viste også at dette mennesket ikke ser at hun har gjort noe galt, hun eier ikke skam, noe som GJORDE henne til et farlig makt menneske…

Så… jeg står altså der å ser mot dette mennesket, og det jeg ser er et ynkelig lite vesen som prøver sitt beste til å sette meg og min datter ute av spill. Hun er vant til at kun blikk og kroppsspråk er nok til å sette meg ut av spill. Hun er vant til å få viljen sin ved å utøve denne makten uten at noen griper inn.

Det hun nok ikke hadde forventet, var at denne gangen fikk hun IKKE til å sette meg ut av spill, hun klarte ikke å utøve sin makt mot meg lenger.

Da jeg stilte meg opp for å holde appell var jeg så sikker i mitt hjerte at jeg hadde tatt riktig valg!!!

Jeg var ikke lenger en liten redd og usikker jente!!!

Jeg var en sterk voksen kvinne med en selvfølelse og styrke jeg ikke hadde kjent så klart før, og med et åpent blikk så jeg rett mot min tidligere overgriper, mens jeg fremførte appellen med sterk og stødig stemme. Jeg så at hun fortsatte å prøve å sette meg ut ved å forandre kropps språk, men det gjorde meg ingen verdens ting. Jeg ER nemlig ikke lenger hennes slave, jeg er ikke redd henne lenger. Hun klarer ikke lenger å styre mitt liv…

Det aller beste var at jeg var 100 prosent her og nå hele tiden… jeg var IKKE usikker eller redd, tvert i mot..

Jeg følte en STYRKE og en følelse av FRIHET og viste i mitt hjerte at denne gangen var det JEG som hadde VUNNET!!!

I dag, nesten en uke etterpå VET jeg at den følelsen jeg hadde var ekte… Det at hun dukket opp og prøvde sitt beste å ødelegge fikk ikke den effekten hun nok hadde ønsket. I stedet gav hun meg visshet i mitt hjerte over at jeg endelig var FRI for denne personens makt og hat. Så på den «måten» burde jeg vel egentlig «takke» henne for at hun dukket opp…. («Ler» ironisk)

Jeg gjorde meg vel ferdig med appellen min og sto nok litt i mine egne tanker mens jeg hørt Ninia og Gro snakket om årets Løvetann.

«Årets Løvetann – er en person med mot, styrke og kjærlighet for de som sliter, en forkjemper for åpenhet og en bedre hverdag for alle løvetannbarn. Denne personen deler sin historie med verden, og blir derfor en som snakker for alle som enda ikke har funnet sin styrke til å stå frem. 

Denne flotte kvinnen har en glød og en løves mot og hjerte! Og mitt ønske for henne er at hun en dag vil se seg selv med våre øyne! Å se hvor viktig hun er, at vi ser henne, og bryr oss! Så derfor, Kjære Adèle Marie Moe, mottar du i dag prisen for årets løvetann! Og vi håper denne prisen får en hedersplass hjemme hos deg og dine. Og at når mismotet tar deg, og din bagasje blir for tung… Så ser du på dette flotte bildet fra Bjørg Thorhaldsdatter, og huske hvor viktig du er!

Flotte ord som klang i mine ører, mens jeg nikket bekreftende til meg selv. Jeg tenkte at dette mennesket de snakket så fint om så jeg frem til å møte! Jeg må nesten le litt for meg selv når jeg skriver dette, for jeg tenkte ikke et sekund på at dette mennesket kunne være meg! Da jeg hørte de sa navnet mitt skvatt jeg skikkelig og hjertet hoppet avgårde. Var det MEG de snakket om? Var det MEG som var årets Løvetann? Jeg fikk nesten ikke frem et ord da jeg skulle ta i mot prisen og takke, for klumpen jeg hadde i halsen var så stor og tårene rant nedover kinnene mine.

Jeg føler meg så beæret og taknemmelig for denne prisen og det føles fortsatt nesten litt uvirkelig. Men, det føles ubeskrivelig sterkt å få denne anerkjennelsen og påminnelsen på at det jeg gjør er viktig! At JEG er viktig og det at jeg deler min historie også kan være til hjelp og inspirasjon også for andre. At jeg kan være et ansikt for de som enda ikke har funnet sin «stemme» er stort og viktig.

Veien mot FRIHET har vært ubeskrivelig lang, vond og hard, men jeg angrer ikke et sekund på noen av de valgene jeg har tatt!!! Det er så absolutt verdt å kjempe for frihet og verdighet, selv om det noen ganger kan føles som man famler i mørket.

For ALDRI MER skal mine overgripere få styre livet mitt eller de som jeg holder kjær!!! De har IKKE lenger makt over meg og det føles så ubeskrivelig godt å tenke på. OG til deg som sto der å prøvde ditt beste for å psyke meg og min datter ut… du klarte det IKKE!!! Du har ikke lenger noen makt og meg og mitt liv… det kan du stole på!!!

Jeg er ikke lenger noen slave eller «ting» de kan bruke som de vil. Jeg kjenner smaken av FRIHET og det smaker så godt at jeg føler jeg nesten flyr. Jeg skal fortsette å jobbe med meg selv og mine traumer, jeg skal fortsette å kjempe, både for meg selv og andre mennesker. Og jeg skal omgi meg med mennesker som tar meg for den jeg er, viser meg støtte, omsorg, trygghet og kjærlighet og jeg skal gi det samme til dem. Jeg er IKKE lenger den lille jenta som folk kan gjøre hva de vil med….

For.. jeg SER nemlig at mitt LIV er LIKE MYE VERDT som alle andres!!! Jeg er et menneske med både sterk stemme og livsglede og jeg kan rope NEI høyt og tydelig. Jeg kan sette grenser!!! Jeg er STERK og TRYGG!!!

Prisen for årets Løvetann rørte dypt i mitt hjerte og den får en hedersplass i hjemmet mitt, sammen med de menneskene som jeg er så ufattelig glad i. Jeg er så taknemlig både for denne prisen og for at jeg har så mange mennesker i livet mitt som er virkelig FANTASTISKE og som jeg er så glade i.

Jeg avslutter dette (lange) blogg innlegget med avslutningen av appellen min;

«Kjære alle sammen… Ikke vær redde for å bry dere, sett barn og ungdom, ja mennesker på dagsorden. Krev at det blir obligatorisk for alle som jobber med barn og ungdom at de skal lære om vold, overgrep og omsorgssvikt. Vær tilstede i hverandres liv, vær lyttende og ikke vær redde for å handle når dere ser at noe er alvorlig galt.

Men, for all del, husk at det er en ballanse gang, ikke se etter «tegn» over alt. Vi må for all del ikke skape hysteri!! Se og bekreft mennesker rundt dere og vis dem at de er verdifulle. Da er det kanskje lettere å komme til dere når noe er galt!!!

Jeg har en drøm om at vi må fortsette å ta med dette med vold, overgrep og omsorgssvikt på alvor, for jeg tror vi er på rett vei!

Jeg drømmer om at NORGE skal bli et foregangsland for andre land. At NORGE en gang BLIR verdens beste og tryggeste land å bo i.

FORDI… VI setter barn, ungdom, Ja, mennesker i høysetet. Og derfor skal verden se mot oss og lære av oss!!! IKKE på grunn av penger og status, men fordi vi setter mennesker først, respektfullt tatt vare på og verdsatt!!!

«Årets Løvetann» – Adèle Marie Moe

En svunnen tid…

Årene gikk og både jeg og mormor ble «eldre»… Vi ble «formet» av både tiden og hendelser som var alt annet en gode.. Ingen av oss kunne være slik vi ble født til å være og våre små «stunder» måtte forbli en hemmelighetet! 

Min mormor og jeg bodde store deler av min barndom under samme tak, med unntak av noen måneder som vi bodde adskilt.

Da jeg var ca 10-11 år gammel begynte min mormor å forandre seg, hun ble anderledes og begynte å glemme mer og mer..  Dette var selvfølgelig både uvant og skremmende for meg å oppleve.

I tillegg forsatte overgrepene mot meg med full styrke.. Om og om igjen, dag etter dag.

«Mormor sitter i stolen sin, med det hvite heklede sjalet rundt skuldrene sine. Det hvite håret hennes har et blå lilla skjær og krøllene hennes er pent dandert på hodet hennes – Hun smiler til meg.. «du er god du Adèle»

Men, noe er forandret.. Hun er ikke lenger den samme mormoren som jeg vokste opp med. Øynene hennes smiler, men det er en tomhet i blikket hennes som jeg ikke kan forklare.

Hun spør om de samme tingene, om og om igjen.. Og jeg svarer så godt jeg kan, om og om igjen. Det er skummelt for ei ung jente å være vitne til denne drastiske forandringen, som skjer med den personen som hadde vært en livbøye for meg i oppveksten.

Hadde noen sett inn i øynene mine, hadde de nok sett noe av den samme tomheten som min mormor hadde i sine øyne. Hadde noen vist hva som foregikk hjemme hos oss hadde de kanskje grepet inn?.. Jeg vet ikke.. For jeg tror at mange hadde sine mistanker….

Mormor ble ofte sint, sansynligvis fordi hun var redd og forvirret selv. Det kan ikke ha vært enkelt å glemme alt det som var kjent og «kjært»?..  Hun løp av og til etter meg med stokken sin da jeg skulle prøve å hjelpe henne. og jeg ble selvfølgelig veldig redd, noe annet ville vært rart.

Andre ganger, kunne hun sitte lenge å fortelle ting fra «fortiden», og da virket hun mye klarere. Det var gode stunder i en vond tid.

Tenk så godt det hadde vært både for mormor og meg, om noen voksne tok sitt ansvar på alvor… Tenk så godt det hadde vært om mormor kunne fått den hjelpen hun så sårt trengte, på et sted hvor det var mennesker som kunne tatt godt vare på henne. Tenk så anderledes ting kunne ha blitt, om noen hadde grepet inn og fått til en forandring som kunne hjulpet oss begge to…

Mine dager besto av noe så «enkelt» som å overleve… Fra jeg sto opp om morgenen hadde jeg det fulle ansvaret for min egen mormor, som på den tiden ble mer og mer dement. Hun måtte passes godt på, hun trengte hjelp til å kle på seg og vaske seg. Hun måtte få mat, omsorg og kjærlighet.

Jeg fikk streng beskjed om å låse mormor inne når jeg gikk på skolen. De «unnskyldte» det med at det var til hennes eget beste.. Hun kunne jo finne på å stikke av når ingen passet på. Jeg kan jo forsåvidt skjønne det, men det gjorde så forferdelig vondt å gå fra mormor når jeg viste hvor syk hun var. Og.. Tenk om det hendte henne noe når jeg var på skolen, eller tenk om det begynte å brenne og hun ikke kom seg ut.

Av og til kom det en hjemmehjelp hjem til oss. Det var en hyggelig dame som så og brydde seg. Hun så nok at jeg strevde med mitt, og at jeg hadde et alt for stort ansvar når det gjaldt å passe på min mormor.

Hun tok meg av og til med på fritidsaktiviteter og brukte kanskje litt ekstra tid de få gangene hun var hjemme hos oss. Hun spurte meg en gang «Adèle, hvordan har du det»?

Det svaret jeg den gangen gav henne, kunne kanskje ha endret mye om det hadde blitt fulgt opp videre..?

For jeg svarte nemmelig, at jeg ikke hadde det så bra… Noe som var svært ulikt meg!

Og, kanskje prøvde hun å gjøre noe med det? Bråk ble det i alle fall… Trusler med barnevernet og at det var min skyld om de kom å hentet meg. Jeg fikk også klar beskjed om at det var min skyld at mormor var syk og at jeg ikke hadde passet godt nok på… Så ble jeg truet til videre taushet.

Og.. Jeg turde ikke annet…

Noe inne i meg døde den gangen. Jeg gav på en måte litt opp… Det helvete jeg levde i tok jo aldri slutt… Tilbake satt ei lita jente, som ikke så andre utveier en å skade seg selv.. For livet hennes hadde jo ingen verdi likevel, og hun ble stadig minnet på det var hennes skyld at alle rundt henne hadde det så vondt og vanskelig…

Alikevel klarte hun å mobilisere alle sine krefter til å være et godt medmenneske for mormoren sin. Hun passet på at mormor fikk på seg rene klær, at hun fikk mat, omsorg og kjærlighet. Hun hjalp henne med å gå på toalettet og andre «personlige» ting. Aldri klaget den lille jenta over dette, det var hennes oppgave. Såpass skjønte hun. Ingen andre var jo der for å passe på..

Mormor ble fort dårligere og de siste månedene kom hun seg såvidt ut av sengen. Ihvertfall ikke uten hjelp. Jeg følte ofte at jeg måtte være hjemme hos mormor når jeg egentlig skulle vært på skolen eller andre ting. I tillegg var jeg selv ut og inn på sykehus og ble veldig dårlig.

Hvorfor var det INGEN som grep inn og fulgte opp de bekymringene de hadde ovenfor både meg og mormor.? Det var nok av «tegn» på at noe var galt!

På sykehuset så de med bekymring på min dårlige helse, men de klarte ikke å følge det opp. På skolen, ble det observert at jeg virkelig strevde mer en det som var normalt, men ingenting ble gjort..

Hvorfor var det ingen som reagerte på at det var et barn som passet på en dement og syk gammel dame? En oppgave som er vanskelig nok for et voksent menneske….

En dag ble mormor fryktelig dårlig,og jeg fikk henne nesten ikke ut av sengen for å hjelpe henne på toalettet. Jeg klarte det til slutt, men mormor ble plutselig mye verre og falt stygt på badet. Hun fikk blandt annet en stor rift i armen som blødde noe forferdelig.

Jeg fikk stoppet blødningen og kontaktet en venninne av meg som hadde en mor som var sykepleier. Hun fikk hjulpet meg å ringe etter en ambulanse, som kort tid etter kjørte min mormor til sykehuset. Det er en tur jeg aldri kommer til å glemme. Ei heller glemmer jeg den lille tiden jeg satt sammen med mormor på akutt motaket på sykehuset. Det var siste gang jeg fikk se og snakke med mormoren min.

Selv om hun lå på sykehus en stund etter dette, ble jeg nektet adgang… Jeg ble sittende alene med en følelse av at alt var min skyld og det var derfor de ikke lot meg få se henne. Jeg ble sittende utefor døren hennes med et håp om at jeg skulle få komme inn, men det skjedde aldri…

Den 19. Juni 1986 døde min mormor på et kaldt sykehus rom, etter å ha kjempet en lang stund. Hun døde uten at jeg fikk sagt farvel, hun døde «alene» uten at jeg fikk holde henne i hånden slik hun så ofte hadde holdt min. Jeg var knust og uten ord, og enda en bit av meg døde den dagen.

På tross av dette, fortsatte livet på et vis, det fortsatte i alt for mange år videre med overgrep, trusler, vold og svik. Det var bare slik det var, det var min virkelighet…

Det forsatte med de konsekvenser et barn får, når det får hele barndommen ødelagt….. Men, som jeg startet innledningen til forrige innlegg med, så er jeg et LØVETANNBARN!!!

ET STOLT LØVETANNBARN, som nå er blitt en voksen kvinne. Jeg har klart meg bra, til tross for de traumer jeg har blitt utsatt for i store deler av mitt liv. Jeg LEVER i dag, sammen med mennesker som vil meg vel.

Min historie er et skrekkens eksempel på hvor langt mennesker kan gå i sin ondskap. Den er et skrekkens eksempel på hvor skult ting kan være, og hvilke konsekvenser det har fått for meg at ingen har turt å gripe inn, på tross av at signalene ofte var ganske klare. Min historie kunne fort hatt en helt annen slutt, men den har ikke det.. FOR….

Min historie er også et godt eksempel på et løvetannbarn som har kjempet så hardt og vunnet over ondskapen. Min historie er full av håp om at det er mulig å få til et bra liv på tross… Min historie viser at ondskapen stopper med meg! Den skal ikke føres videre til neste genrasjon!!! 

Jeg tror jeg ble født inn i dette livet med en ekstra styrke, samt at jeg hadde min mormor der i de første årene av mitt liv. Hun kunne bekrefte min virkelighet og gi meg små doser av kjærlighet og omsorg. Jeg har mye å takke mormor for, jeg ser det nå! Derfor ønsket jeg å skrive disse to innleggene om hennes og min historie! Jeg skal stå på Løvebakken den 19. Juni under Løvetannmarsjen, 29 år på dagen etter at min mormor døde og holde appell. Jeg skal ha min mormor og mine andre hjelpere med meg i hjertet den dagen! Så mormor… DENNE ER TIL MINNE OM DEG!

Takk for at du var der for meg!!! Klem fra ditt barnebarn Adèle Marie

 

 

Det sto en liten Løvetann…

Jeg har tenkt mye på HVORFOR jeg har klart meg så bra, på tross av alt det grusomme jeg har opplevd.
HVEM er det som gav meg den styrken jeg trengte for å kunne overleve?
HVEM så meg, bekreftet min eksistens og lot meg forstå at mitt liv var verdifult da jeg var liten? OG… HVEM gav meg den kjærligheten og omsorgen jeg trengte?

Det finnes ikke noen enkel forklaring på hvorfor noen barn synes å klare seg bra til tross stor grad av belastninger. De forskere som er opptatt av fenomenet snakker om kompliserte sammenhenger mellom «medfødt robusthet» og at barnet lykkes i å etablere et godt samspill med betydningsfulle personer som omgir barnet, Vi snakker om en kombinasjon mellom indre styrke og ytre hjelp. (Forebygging.no)

Løvetannbarn er et sosialtfaglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppveksforhold med for eksempel rus, vold, omsorgsvikt og seksuelle overgrep.
For barn flest fører slike overgrep ofte til fysisk og psykisk uhelse og tunge sosiale problemer senere i livet, mens i underkant av hvert tredje barn med en umulig oppvekst klarer seg tilsynelatende relativt bra. Begrepet henspiller på løvetannens evne til å sprenge seg gjennom asfalt, og på andre måter overleve og blomstre tross tilsynelatende umulige vekstvilkår.
Den viktigste faktoren for å forebygge skader, er at barnet har et «vitne» som bekrefter dets virkelighet. (Wikipedia.org)

Jeg kjenner tårene presser på mens jeg sitter her og skriver, for selv om det er mange som har fått anerkjennelse og respekt for at de på sin måte har sett og bekteftet meg i barndommen, så er det en som hittill ikke ikke har fått sin plass som min hjelper…

Det verste er at hun sansynligvis kan ha vært en av de aller viktigste grunnene for at jeg i dag kan kalle meg et Løvetannbarn!

«Jeg står og gråter sårt ved porten til parken.. jeg er redd og forstår ikke hvorfor.  Kanskje om jeg gjemmer meg vil det bli bedre?

Om ingen ser meg blir det kanskje ikke så skummelt? Det finnes ingen steder å gjemme seg for en liten redd 4 åring , så jeg er pent nødt til å bli. Plustselig ser jeg et par milde øyne stråler i mot meg, et par øyne som anerkjenner min redsel og som ønsker å gjøre noe med det.

Jeg hører stemmer som diskuterer kraftig og min mormors stemme høres sint ut. «Ser dere ikke at hun er redd?» Jeg kan jo ikke bare gå fra henne når hun har det så vondt!

Med et kjenner jeg et par sterke armer holde rundt meg, jeg kjenner varmen hun utsråler og jeg kjenner meg med et litt tryggere!                                                                                                                                                                     Sammen går vi hånd i hånd hjemover..

Jeg er forsatt redd, jeg er det.. for hjemme betyr ikke det samme som trygghet. Men,dagen blir straks mye bedre sammen med mormor og timene flyr avsted…

Før de andre kommer hjem sier hun «Adèle, husk dette er vår hemmelighet, ingen må få vite at du ikke har vært i parken idag!»

Årene går og det hender av og til at min mormor henter meg i parken, eller lar meg være hjemme fra skolen noen timer når jeg har det som aller verst. Når hun og jeg er alene hjemme er hun sterk, klar og tydelig, med et klart ønske om å hjelpe og bekrefte meg som den jeg er!

Når andre er hjemme, blir mormor «borte», nesten usynlig.

Hun er der, men kan ikke vise meg noen kjærlighet og omsorg, ikke når de andre ser det.

Tiden vi har sammen når vi er alene er fylt med latter, glede, kjærlighet og omsorg. Hun forteller historier fra sin egen oppvekst, det er historier jeg kun hører når vi er alene. Hun lærer meg om dyr og planter, vær og vind og hun lager mat, mens jeg får hjelpe til.
Jeg smiler for meg selv over hvor viktig disse små stundene må har vært for meg!

Jeg smiler når jeg tenker på at mormor lagde prim som var så ufattelig god at den smeltet i munnen. Aldri har jeg siden funnet prim som har vært så god som min mormors. Og tro meg, jeg har prøvd!

Kanskje var det fordi den viktigste ingrediensen i primet var «kjærlighet»?

Jeg har tenkt mye på mormor og hennes rolle i mitt liv de siste månedene. Det har vært mange og sterke følelser og tanker knyttet opp til min mormor. Jeg har måtte ta en dykk i historien for å klare å se det hele på avstand, slik at jeg på den måten kunne ta et standpunkt som for meg føles riktig!

Det har dukket opp mange spørsmål underveis.. Var min mormor sterk? Eller var hun feig? Hun gikk jo tross alt ut når de utførte overgrep mot meg..

Hun så en annen vei…Ble ikke hun da «medskyldig» i det hele?           ..Eller var det slik at hun også hadde sin «historie» som for meg den gangen ikke var så synlig?At hun følte at hun ikke hadde noe valg? At hun også ble truet på livet slik jeg ble?

Noen av svarene er «enkle» å finne svaret på, mens andre stikker dypere og er lang mer utfordrende.

Det at hun ble så «usynlig» når andre var hjemme sier meg MYE… Det at de andre behandlet henne som en tjener og som «ugress» forteller meg at hun ikke var viktig.. I deres øyne… Det at mine stunder med henne måtte være en hemmelighet forteller meg MASSE!

En tur til Riksarkivet sa meg enda mer, og jeg følte at jeg fikk enda flere knagger å henge ting på, men det må få komme tilbake til i et senere innlegg.

En ting er i alle fall helt sikkert og det er at min mormor gjorde meg ALDRI noe vondt! Hun sa aldri sårende ting og hun gav meg omsorg, kjærlighet og respekt de små stundene vi hadde til rådighet.

Hun bekreftet meg for den jeg var! Hun hadde empati for både mennesker og dyr, noe mine overgripere totalt manglet.

Det at hun gikk ut, og så en annen vei kunne jeg fort tatt som det totale svik, men jeg gjør ikke det. Hun sto ikke å så på at overgrepene skjedde, hun deltok heller ikke i noen av overgrepene. Hun gikk ut og fjernet seg fra en situasjon hun etter all sansynlighet ikke kunne gjøre noe med. Det forteller meg, at selv om hun kanskje var både kuet og redd så ville hun ikke stå å se på at det skjedde.. Kanskje var det hennes måte å si i fra på?

Jeg skulle ønske jeg kunne si at alderdommen hennes ble god, og at hun i de siste årene av sitt liv fikk den respekten og omsorgen hun hadde fortjent, men jeg kan ikke det… Jeg skulle ønske jeg kunne si at livet forandret seg til det bedre, både for henne og for meg, men det gjorde ikke det. Jeg skulle ønske at resten av denne historien om meg om min mormor endte godt, men jeg kan ikke det…

(Forsettelse følger)