ET USKYLDIG BARNESINN ble ødelagt så alt for tidlig…
Enda spør jeg meg selv om hvordan det er mulig å VOLDTA EN BABY?!?
Et lite barn… en ungdom.. en ung voksen…..
Og, hvordan er det mulig at voldtektene fikk forsette helt til det «barnet» ble 18 -19 år? (Den psykiske volden enda lenger….)
Hvordan i all verden klarte hun å komme seg gjennom daglige voldtekter fra de som skulle ha gitt henne omsorg, kjærlighet og trygghet??
Og la meg sette dette litt i «perspektiv»… vi snakker her om at hennes egen mor utsatte henne for det verste en mor kan gjøre mot sitt eget barn…
Ikke bare hennes egen mor, men også et annet kvinnelig familie medlem, samt hennes egen morfar og en annen mann som tilhørte familien….
Den lille jenta ble også «SOLGT» til andre menn som den voksne Adèle enda ikke vet hvem er…. det eneste hun vet er at de var mange og at de var SADISTISKE….
ALLE SAMMEN….. LIKE VOLDELIGE og LIKE SADISTISKE, KVINNER SOM MENN….
DEN LILLE JENTA overlevde… hun gjorde det, men det hadde sin pris… en alt for høy en…
Jeg kjenner tårene presser på her jeg sitter å skriver… HVORFOR!?!?!?!?!
Samtidig kommer også SINNET… og det FØLES GODT…..
DE KLARTE IKKE Å ØDELEGGE MEG!!!
Arrene på armene og bena mine er SYNLIGE TEGN på min HISTORIE og jeg vil gå så langt å si at de også er et tegn på OVERLEVELSE, ikke det motsatte….
Jeg har ikke tal på alle de nedlatende blikkene jeg har fått på grunn av sårene eller arrene mine… og jeg som trodde at folk nå var såpass opplyste at de burde vite bedre.
Eller er det sånn at mange fremdeles tenker at selvskading er et tegn på svakhet? Eller at man kun ønsker oppmerksomhet? At man gjør det fordi det er «kult»???….
Friskt i minne sitter fremdeles turen jeg hadde til riksarkivet for noen år siden hvor jeg hadde ganske «ferske sår», sår som jeg hadde fått beskjed av legen min om å IKKE BANDASJERE eller skjule på grunn av Diabetesen min…
Jeg kan skjønne at folk ser og lurer… jeg kan det… men det som kom etterpå klarer jeg ikke å skjønne i det hele tatt..
Jeg satt med ørepropper å hørte på musikk og det var en fryktelig varm sommerdag så jeg hadde på T skjorte og shorts… og ja jeg hadde sår som var sydd …
Plutselig hører jeg «SÅNNE SOM HENNE BURDE SKAMME SEG OG HOLDE SEG INNE»…
De to damene som satt ovenfor meg diskuterte HØYLYTT om «Sånne som meg» og hva som burde gjøres med «sånne som meg»….. VIRKELIG…….
Og det verste er… de er IKKE DE ENESTE… det er mange som fortsatt sitter med denne holdingen.. også innen helsesektoren…
Ja, du hørte riktig… HELSESEKTOREN….
Fastlegen jeg har idag er en mann med stor empati og forståelse og han har ALDRI latt meg føle at jeg er noe «problem»… tvert i mot…
Men, jeg har tidligere møtt på helsepersonell som har sydd meg UTEN BEDØVELSE eller som har gitt meg nedsettende blikk og kommentarer når jeg har skadet meg… og det gjør noe med et menneske….
Det er vanskelig å forklare for andre hva som skjer inni meg når jeg føler trang til å skade meg, men jeg kan si så mye at det er sterke krefter i sving og SKAM har en stor plass… Skam som egentlig ikke er min, men som har blitt prentet inn i meg siden jeg ble født…
Men en ting kan jeg si… selvskading er ikke noe du gjør fordi det er «kult» og det er så absolutt IKKE NOE DU GJØR FRIVILLIG… du gjør det fordi du ikke har noen annen utvei akkurat der og da.. smerten er rett og slett for stor… eller du har fått en «black out» og husker ingen ting før du «våkner opp» etterpå slik det ofte har vært hos meg og sikkert mange andre.
Det å «våkne opp» i en blodpøl etterpå er heller ikke noe kult.. tvert i mot.. Det er da SKAMMEN KOMMER… en skam som er uten sidestykke.. en skam som egentlig ikke burde være min…. men som allikevel blir det…
EN SKAM SOM FORSETTER å være der når du ser på arrene dine… eller kanskje er det mer riktig å si den skammen du FØLER når andre stirrer på arrene dine og gir deg blikk «som kunne drepe»…
Jeg skammer meg ikke lenger over arrene mine.. de er endel av meg og min historie… en historie om OVERLEVELSE… ikke det motsatte….
Men, arrene mine er også et «blikkfang» og jeg kan til en viss grad skjønne at folk stirrer… eller i det minste ser og kanskje lurer….
Jeg har de siste årene valgt å ikke pakke inn sårene eller arrene mine fordi gjør jeg det så pakker jeg også inn SKAMMEN og gjør den til min…
DEN SKAMMEN ER IKKE MIN Å BÆRE….
Da jeg gikk inn døra på ROMERIKE TATOO STUDIO en varm august dag i 2019 var planen min å ta en «liten tatovering» i nakken….og jeg hadde ingen tanker om at tatoveringene skulle komme til å bety så mye for meg…
Egentlig var det et annet studio jeg hadde fått anbefalt, men jeg gikk feil den varme augustdagen… JEG HAR ALDRI VÆRT SÅ GLAD FOR Å GÅ FEIL NOENSINNE….
ROMERIKE TATOO STUDIO har holdt til på Jessheim i 20 år og man merker den lette og fine atmosfæren med en gang man går inn døra…noe som for meg med mine traumer kanskje er spesielt viktig…det tok ikke mange sekundene før jeg følte meg TRYGG….
At jeg elsker DISNEY er ingen hemmelighet for de som kjenner meg, men de færreste kjenner til den hele og fulle sannheten om HVORFOR Disney, tegninger og fortellingene er så viktig for meg…
Disney er jo selve symbolet på barndommen… den jeg ALDRI FIKK…
Bøkene og filmene til DISNEY… tegningene, har hele veien vært sentrale i min «flukt» fra en virkelighet som var uutholdelig å bære…
DE HAR VÆRT MED PÅ Å REDDE MEG!!!
Så da jeg satt i stolen og tok min første tatovering, ble det en silhuett av LØVENES KONGE… og det stoppet ikke der… ikke lenge etterpå var jeg tilbake og fikk SIMBAS FOT med ordene «Remember who you are» og begge tatoveringene symboliserer mye for meg…. Ikke minst symboliserer de også min pappa som tok livet sitt for 20 år siden uten å ha møtt den yngste av barna sine….
En pappa jeg så sårt skulle hatt i livet mitt.. en pappa jeg fremdeles savner…
EN PUSLESPILL BIT SOM ENDA IKKE HAR FALT PÅ PLASS fordi det er endel av meg som mangler…
På den andre armen ble det en Mickey semikolon tatovering med ordene «Survivor»
For de som ikke vet det, er semi kolon tatoveringer et symbol på at «min historie er ikke over»…*
Det var vel på dette tidspunktet jeg begynte å skjønne hvor mye tatoveringene betydde for meg og samtidig begynte det å gå opp for meg at tatoveringene mine faktisk hjalp meg til å IKKE SKADE MEG…. de fikk rett og slett fokuset over på noe annet… de hjalp meg å HUSKE AT JEG ER VERDIFULL…..
Jeg snakket endel med psykologen min rundt dette og fokuset begynte å vandre mot arrene mine… var det mulig å «pynte på dem».. UTEN Å GJEMME DEM?!?
FORTSETTELSE FØLGER….
*«Et semikolon brukes når forfatteren kunne ha valgt å avslutte setningen, men likevel ikke gjorde det. Du er forfatteren, og setningen er ditt liv».