Det sto en liten Løvetann…

Jeg har tenkt mye på HVORFOR jeg har klart meg så bra, på tross av alt det grusomme jeg har opplevd.
HVEM er det som gav meg den styrken jeg trengte for å kunne overleve?
HVEM så meg, bekreftet min eksistens og lot meg forstå at mitt liv var verdifult da jeg var liten? OG… HVEM gav meg den kjærligheten og omsorgen jeg trengte?

Det finnes ikke noen enkel forklaring på hvorfor noen barn synes å klare seg bra til tross stor grad av belastninger. De forskere som er opptatt av fenomenet snakker om kompliserte sammenhenger mellom «medfødt robusthet» og at barnet lykkes i å etablere et godt samspill med betydningsfulle personer som omgir barnet, Vi snakker om en kombinasjon mellom indre styrke og ytre hjelp. (Forebygging.no)

Løvetannbarn er et sosialtfaglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppveksforhold med for eksempel rus, vold, omsorgsvikt og seksuelle overgrep.
For barn flest fører slike overgrep ofte til fysisk og psykisk uhelse og tunge sosiale problemer senere i livet, mens i underkant av hvert tredje barn med en umulig oppvekst klarer seg tilsynelatende relativt bra. Begrepet henspiller på løvetannens evne til å sprenge seg gjennom asfalt, og på andre måter overleve og blomstre tross tilsynelatende umulige vekstvilkår.
Den viktigste faktoren for å forebygge skader, er at barnet har et «vitne» som bekrefter dets virkelighet. (Wikipedia.org)

Jeg kjenner tårene presser på mens jeg sitter her og skriver, for selv om det er mange som har fått anerkjennelse og respekt for at de på sin måte har sett og bekteftet meg i barndommen, så er det en som hittill ikke ikke har fått sin plass som min hjelper…

Det verste er at hun sansynligvis kan ha vært en av de aller viktigste grunnene for at jeg i dag kan kalle meg et Løvetannbarn!

«Jeg står og gråter sårt ved porten til parken.. jeg er redd og forstår ikke hvorfor.  Kanskje om jeg gjemmer meg vil det bli bedre?

Om ingen ser meg blir det kanskje ikke så skummelt? Det finnes ingen steder å gjemme seg for en liten redd 4 åring , så jeg er pent nødt til å bli. Plustselig ser jeg et par milde øyne stråler i mot meg, et par øyne som anerkjenner min redsel og som ønsker å gjøre noe med det.

Jeg hører stemmer som diskuterer kraftig og min mormors stemme høres sint ut. «Ser dere ikke at hun er redd?» Jeg kan jo ikke bare gå fra henne når hun har det så vondt!

Med et kjenner jeg et par sterke armer holde rundt meg, jeg kjenner varmen hun utsråler og jeg kjenner meg med et litt tryggere!                                                                                                                                                                     Sammen går vi hånd i hånd hjemover..

Jeg er forsatt redd, jeg er det.. for hjemme betyr ikke det samme som trygghet. Men,dagen blir straks mye bedre sammen med mormor og timene flyr avsted…

Før de andre kommer hjem sier hun «Adèle, husk dette er vår hemmelighet, ingen må få vite at du ikke har vært i parken idag!»

Årene går og det hender av og til at min mormor henter meg i parken, eller lar meg være hjemme fra skolen noen timer når jeg har det som aller verst. Når hun og jeg er alene hjemme er hun sterk, klar og tydelig, med et klart ønske om å hjelpe og bekrefte meg som den jeg er!

Når andre er hjemme, blir mormor «borte», nesten usynlig.

Hun er der, men kan ikke vise meg noen kjærlighet og omsorg, ikke når de andre ser det.

Tiden vi har sammen når vi er alene er fylt med latter, glede, kjærlighet og omsorg. Hun forteller historier fra sin egen oppvekst, det er historier jeg kun hører når vi er alene. Hun lærer meg om dyr og planter, vær og vind og hun lager mat, mens jeg får hjelpe til.
Jeg smiler for meg selv over hvor viktig disse små stundene må har vært for meg!

Jeg smiler når jeg tenker på at mormor lagde prim som var så ufattelig god at den smeltet i munnen. Aldri har jeg siden funnet prim som har vært så god som min mormors. Og tro meg, jeg har prøvd!

Kanskje var det fordi den viktigste ingrediensen i primet var «kjærlighet»?

Jeg har tenkt mye på mormor og hennes rolle i mitt liv de siste månedene. Det har vært mange og sterke følelser og tanker knyttet opp til min mormor. Jeg har måtte ta en dykk i historien for å klare å se det hele på avstand, slik at jeg på den måten kunne ta et standpunkt som for meg føles riktig!

Det har dukket opp mange spørsmål underveis.. Var min mormor sterk? Eller var hun feig? Hun gikk jo tross alt ut når de utførte overgrep mot meg..

Hun så en annen vei…Ble ikke hun da «medskyldig» i det hele?           ..Eller var det slik at hun også hadde sin «historie» som for meg den gangen ikke var så synlig?At hun følte at hun ikke hadde noe valg? At hun også ble truet på livet slik jeg ble?

Noen av svarene er «enkle» å finne svaret på, mens andre stikker dypere og er lang mer utfordrende.

Det at hun ble så «usynlig» når andre var hjemme sier meg MYE… Det at de andre behandlet henne som en tjener og som «ugress» forteller meg at hun ikke var viktig.. I deres øyne… Det at mine stunder med henne måtte være en hemmelighet forteller meg MASSE!

En tur til Riksarkivet sa meg enda mer, og jeg følte at jeg fikk enda flere knagger å henge ting på, men det må få komme tilbake til i et senere innlegg.

En ting er i alle fall helt sikkert og det er at min mormor gjorde meg ALDRI noe vondt! Hun sa aldri sårende ting og hun gav meg omsorg, kjærlighet og respekt de små stundene vi hadde til rådighet.

Hun bekreftet meg for den jeg var! Hun hadde empati for både mennesker og dyr, noe mine overgripere totalt manglet.

Det at hun gikk ut, og så en annen vei kunne jeg fort tatt som det totale svik, men jeg gjør ikke det. Hun sto ikke å så på at overgrepene skjedde, hun deltok heller ikke i noen av overgrepene. Hun gikk ut og fjernet seg fra en situasjon hun etter all sansynlighet ikke kunne gjøre noe med. Det forteller meg, at selv om hun kanskje var både kuet og redd så ville hun ikke stå å se på at det skjedde.. Kanskje var det hennes måte å si i fra på?

Jeg skulle ønske jeg kunne si at alderdommen hennes ble god, og at hun i de siste årene av sitt liv fikk den respekten og omsorgen hun hadde fortjent, men jeg kan ikke det… Jeg skulle ønske jeg kunne si at livet forandret seg til det bedre, både for henne og for meg, men det gjorde ikke det. Jeg skulle ønske at resten av denne historien om meg om min mormor endte godt, men jeg kan ikke det…

(Forsettelse følger)