En svunnen tid…

Årene gikk og både jeg og mormor ble «eldre»… Vi ble «formet» av både tiden og hendelser som var alt annet en gode.. Ingen av oss kunne være slik vi ble født til å være og våre små «stunder» måtte forbli en hemmelighetet! 

Min mormor og jeg bodde store deler av min barndom under samme tak, med unntak av noen måneder som vi bodde adskilt.

Da jeg var ca 10-11 år gammel begynte min mormor å forandre seg, hun ble anderledes og begynte å glemme mer og mer..  Dette var selvfølgelig både uvant og skremmende for meg å oppleve.

I tillegg forsatte overgrepene mot meg med full styrke.. Om og om igjen, dag etter dag.

«Mormor sitter i stolen sin, med det hvite heklede sjalet rundt skuldrene sine. Det hvite håret hennes har et blå lilla skjær og krøllene hennes er pent dandert på hodet hennes – Hun smiler til meg.. «du er god du Adèle»

Men, noe er forandret.. Hun er ikke lenger den samme mormoren som jeg vokste opp med. Øynene hennes smiler, men det er en tomhet i blikket hennes som jeg ikke kan forklare.

Hun spør om de samme tingene, om og om igjen.. Og jeg svarer så godt jeg kan, om og om igjen. Det er skummelt for ei ung jente å være vitne til denne drastiske forandringen, som skjer med den personen som hadde vært en livbøye for meg i oppveksten.

Hadde noen sett inn i øynene mine, hadde de nok sett noe av den samme tomheten som min mormor hadde i sine øyne. Hadde noen vist hva som foregikk hjemme hos oss hadde de kanskje grepet inn?.. Jeg vet ikke.. For jeg tror at mange hadde sine mistanker….

Mormor ble ofte sint, sansynligvis fordi hun var redd og forvirret selv. Det kan ikke ha vært enkelt å glemme alt det som var kjent og «kjært»?..  Hun løp av og til etter meg med stokken sin da jeg skulle prøve å hjelpe henne. og jeg ble selvfølgelig veldig redd, noe annet ville vært rart.

Andre ganger, kunne hun sitte lenge å fortelle ting fra «fortiden», og da virket hun mye klarere. Det var gode stunder i en vond tid.

Tenk så godt det hadde vært både for mormor og meg, om noen voksne tok sitt ansvar på alvor… Tenk så godt det hadde vært om mormor kunne fått den hjelpen hun så sårt trengte, på et sted hvor det var mennesker som kunne tatt godt vare på henne. Tenk så anderledes ting kunne ha blitt, om noen hadde grepet inn og fått til en forandring som kunne hjulpet oss begge to…

Mine dager besto av noe så «enkelt» som å overleve… Fra jeg sto opp om morgenen hadde jeg det fulle ansvaret for min egen mormor, som på den tiden ble mer og mer dement. Hun måtte passes godt på, hun trengte hjelp til å kle på seg og vaske seg. Hun måtte få mat, omsorg og kjærlighet.

Jeg fikk streng beskjed om å låse mormor inne når jeg gikk på skolen. De «unnskyldte» det med at det var til hennes eget beste.. Hun kunne jo finne på å stikke av når ingen passet på. Jeg kan jo forsåvidt skjønne det, men det gjorde så forferdelig vondt å gå fra mormor når jeg viste hvor syk hun var. Og.. Tenk om det hendte henne noe når jeg var på skolen, eller tenk om det begynte å brenne og hun ikke kom seg ut.

Av og til kom det en hjemmehjelp hjem til oss. Det var en hyggelig dame som så og brydde seg. Hun så nok at jeg strevde med mitt, og at jeg hadde et alt for stort ansvar når det gjaldt å passe på min mormor.

Hun tok meg av og til med på fritidsaktiviteter og brukte kanskje litt ekstra tid de få gangene hun var hjemme hos oss. Hun spurte meg en gang «Adèle, hvordan har du det»?

Det svaret jeg den gangen gav henne, kunne kanskje ha endret mye om det hadde blitt fulgt opp videre..?

For jeg svarte nemmelig, at jeg ikke hadde det så bra… Noe som var svært ulikt meg!

Og, kanskje prøvde hun å gjøre noe med det? Bråk ble det i alle fall… Trusler med barnevernet og at det var min skyld om de kom å hentet meg. Jeg fikk også klar beskjed om at det var min skyld at mormor var syk og at jeg ikke hadde passet godt nok på… Så ble jeg truet til videre taushet.

Og.. Jeg turde ikke annet…

Noe inne i meg døde den gangen. Jeg gav på en måte litt opp… Det helvete jeg levde i tok jo aldri slutt… Tilbake satt ei lita jente, som ikke så andre utveier en å skade seg selv.. For livet hennes hadde jo ingen verdi likevel, og hun ble stadig minnet på det var hennes skyld at alle rundt henne hadde det så vondt og vanskelig…

Alikevel klarte hun å mobilisere alle sine krefter til å være et godt medmenneske for mormoren sin. Hun passet på at mormor fikk på seg rene klær, at hun fikk mat, omsorg og kjærlighet. Hun hjalp henne med å gå på toalettet og andre «personlige» ting. Aldri klaget den lille jenta over dette, det var hennes oppgave. Såpass skjønte hun. Ingen andre var jo der for å passe på..

Mormor ble fort dårligere og de siste månedene kom hun seg såvidt ut av sengen. Ihvertfall ikke uten hjelp. Jeg følte ofte at jeg måtte være hjemme hos mormor når jeg egentlig skulle vært på skolen eller andre ting. I tillegg var jeg selv ut og inn på sykehus og ble veldig dårlig.

Hvorfor var det INGEN som grep inn og fulgte opp de bekymringene de hadde ovenfor både meg og mormor.? Det var nok av «tegn» på at noe var galt!

På sykehuset så de med bekymring på min dårlige helse, men de klarte ikke å følge det opp. På skolen, ble det observert at jeg virkelig strevde mer en det som var normalt, men ingenting ble gjort..

Hvorfor var det ingen som reagerte på at det var et barn som passet på en dement og syk gammel dame? En oppgave som er vanskelig nok for et voksent menneske….

En dag ble mormor fryktelig dårlig,og jeg fikk henne nesten ikke ut av sengen for å hjelpe henne på toalettet. Jeg klarte det til slutt, men mormor ble plutselig mye verre og falt stygt på badet. Hun fikk blandt annet en stor rift i armen som blødde noe forferdelig.

Jeg fikk stoppet blødningen og kontaktet en venninne av meg som hadde en mor som var sykepleier. Hun fikk hjulpet meg å ringe etter en ambulanse, som kort tid etter kjørte min mormor til sykehuset. Det er en tur jeg aldri kommer til å glemme. Ei heller glemmer jeg den lille tiden jeg satt sammen med mormor på akutt motaket på sykehuset. Det var siste gang jeg fikk se og snakke med mormoren min.

Selv om hun lå på sykehus en stund etter dette, ble jeg nektet adgang… Jeg ble sittende alene med en følelse av at alt var min skyld og det var derfor de ikke lot meg få se henne. Jeg ble sittende utefor døren hennes med et håp om at jeg skulle få komme inn, men det skjedde aldri…

Den 19. Juni 1986 døde min mormor på et kaldt sykehus rom, etter å ha kjempet en lang stund. Hun døde uten at jeg fikk sagt farvel, hun døde «alene» uten at jeg fikk holde henne i hånden slik hun så ofte hadde holdt min. Jeg var knust og uten ord, og enda en bit av meg døde den dagen.

På tross av dette, fortsatte livet på et vis, det fortsatte i alt for mange år videre med overgrep, trusler, vold og svik. Det var bare slik det var, det var min virkelighet…

Det forsatte med de konsekvenser et barn får, når det får hele barndommen ødelagt….. Men, som jeg startet innledningen til forrige innlegg med, så er jeg et LØVETANNBARN!!!

ET STOLT LØVETANNBARN, som nå er blitt en voksen kvinne. Jeg har klart meg bra, til tross for de traumer jeg har blitt utsatt for i store deler av mitt liv. Jeg LEVER i dag, sammen med mennesker som vil meg vel.

Min historie er et skrekkens eksempel på hvor langt mennesker kan gå i sin ondskap. Den er et skrekkens eksempel på hvor skult ting kan være, og hvilke konsekvenser det har fått for meg at ingen har turt å gripe inn, på tross av at signalene ofte var ganske klare. Min historie kunne fort hatt en helt annen slutt, men den har ikke det.. FOR….

Min historie er også et godt eksempel på et løvetannbarn som har kjempet så hardt og vunnet over ondskapen. Min historie er full av håp om at det er mulig å få til et bra liv på tross… Min historie viser at ondskapen stopper med meg! Den skal ikke føres videre til neste genrasjon!!! 

Jeg tror jeg ble født inn i dette livet med en ekstra styrke, samt at jeg hadde min mormor der i de første årene av mitt liv. Hun kunne bekrefte min virkelighet og gi meg små doser av kjærlighet og omsorg. Jeg har mye å takke mormor for, jeg ser det nå! Derfor ønsket jeg å skrive disse to innleggene om hennes og min historie! Jeg skal stå på Løvebakken den 19. Juni under Løvetannmarsjen, 29 år på dagen etter at min mormor døde og holde appell. Jeg skal ha min mormor og mine andre hjelpere med meg i hjertet den dagen! Så mormor… DENNE ER TIL MINNE OM DEG!

Takk for at du var der for meg!!! Klem fra ditt barnebarn Adèle Marie