«SONGEN OM MITT LIV»

«No er stunden her… alt da eg var og er, slår som tusen vingeslag gjennom sinn og sans Sjå jorden av silkedrys igjennom eit hav av lys og sjelen min skjelv men svingar ut i sin fyrste dans….  

No er verde min, no er fuglen fri, nett som fyrste gongen eg song songen, denne songen om mitt liv»

No er den stunden her, alt da eg var og er glitrar på mine heite kinn, der tårer heng… Igjennom mitt andedrag, vyer det vingeslag og svaret i frå di åpne sjel er alt eg treng

No er verde min, no er fuglen fri, nett som fyrste gongen eg song songen, denne songen som no blir mitt liv.  No er verde min, no er fuglen fri, ut av mørke stunder veks et under, et lite under. No er verde min, no er fuglen fri, nett som fyrste gongen eg song songen, denne songen.

Så gi meg et svar og takk alt eg har…»

(Sang fra «Det største i verden med Herborg Kråkevik)

DEN LILLE JENTA ser på meg…. HUN ER TRYGG NÅ… ENDELIG KAN LIVET BEGYNNE..

Endelig kan JEG se tilbake på livet mitt og føle meg HEL….

Nesten… bare noen biter til nå så kan jeg kanskje se en antydning til et helt bilde…

Det har tatt TID, lang tid og ufattelig mye arbeid har blitt lagt ned før jeg nå endelig begynner å føle meg «VOKSEN»….

Det er en tid for alt heter det så fint…

En tid for smerte, en tid for sorg, en tid for sinne og en tid for å minnes…

Alt dette MÅ til for å komme videre og kanskje er jeg nettopp der nå hvor jeg har behov for å se tilbake, for å ta tak i minnene på en ny måte og begynne å se fremover…

Kanskje er jeg endelig klar for å skrive «SONGEN OM MITT LIV»?

Det FØLES som om jeg endelig har blitt «voksen» og det er vanskelig å forklare akkurat hvordan det egentlig føles… men jeg tror det har med TRYGGHET å gjøre…

Jeg føler meg TRYGG nok til å se tilbake på det helvete jeg vokste opp i med nye øyne og jeg er ikke lenger redd for at deler av meg skal «forsvinne» ut i noe jeg ikke har kontroll over….

Jeg er ikke lenger så redd for at jeg skal skade meg selv, for utrolig nok er det over et år siden jeg skadet meg sist… mye av grunnen til det har jeg lyst til å komme tilbake til i neste blogg innlegg, men jeg vil kort nevne at det har med mine tatoveringer å gjøre.

Ja, du hørte riktig… TATOVERINGENE mine har hjulpet meg ufattelig mye og det kan jeg takke både min tatovør og ROMERIKE TATOO for…. men dette kommer jeg som sagt tilbake til veldig snart.

Så… hvordan i all verden skal jeg klare å skrive
«Songen om mitt liv»?

Hvor skal jeg starte? Og hva skal jeg ha med?

Det er ikke lett å begynne å skrive igjen etter over to år med «skrive tørke» men merkelig nok føler jeg meg klar… og jeg føler også et stort behov for å sette ord på tanker og følelser omkring den krisen Norge og Verden står ovenfor i disse dager.

Kanskje kan det å skrive ned disse tankene og følelsene også hjelpe andre på veien…

I det siste har jeg tenkt mye på om mine traumer har gjort meg sterkere til å kunne takle denne krisen verden står ovenfor… kan min historie hjelpe meg til å se at dette også går over… og at jeg faktisk på mange måter kommer ut i den andre enden som et sterkere menneske?

Jeg mener ikke å bagatellisere noe av det vi står ovenfor… ufattelig mange har mistet livet og mange kjemper en kamp som kan virke både uovervinnelig og uoverkommelig… Og jeg VET at mange kjemper en økonomisk kamp uten sidestykke, det skal jeg på INGEN MÅTE bagatellisere…

Det må være lov å sørge over å ha mistet jobben eller «hverdagen» uten at såkalte forståsegpåere skal komme med pekefingeren og si.. at de hadde det så mye verre…

NEI, det er ikke sånn dette fungerer.. det er ingen «konkurranse» om hvem som har hatt det verst… for INGEN AV OSS har opplevd dette før…
INGEN i vår levealder i alle fall.

Dog KAN JEG si noe om at vi mennesker er mye sterkere en vi tror og jeg mener bestemt at JEG (og mange andre med meg) er et LEVENDE EKSEMPEL på nettopp dette…
At mennesker kan overleve de aller mest grusomme ting i livet og allikevel klare seg bra.

Tankene mine vandrer tilbake til «den lille jenta»…
Jeg ser henne med «nye øyne nå»

Isteden for å se en ødelagt og skamfull jente, ser jeg nå ei lita rødhåret jente med krøller som står rak i ryggen og er stolt over det mennesket hun er….

Og, sammen med henne står en STOLT OG RAKRYGGET dame (uten hår) som holder den lille jenta i hånden… DE ER ETT NÅ… DE ER VERDIFULLE og FLOTTE mennesker som har en historie å fortelle…

ER DU KLAR FOR Å HØRE DEN?

ER DU KLAR FOR Å HØRE «Songen om MITT liv»?!?

(Fortsettelse følger)

«Kjære dagbok» (del 2)

«Kjære dagbok» 

Nå er det vist en stund siden jeg har skrevet
(unnskyld), men jeg er syk igjen…

Jeg har ikke vært på skolen på lenge og idag ringte en av lærerne mine for å spørre hvordan jeg hadde det..
Da hun hørte hva jeg holdt på med beordret hun meg rett i seng, det syntes jeg var litt rart, men jeg gjorde som hun sa og sov hele formiddagen.

Sykehus journal 27.02.-1987

Vekten opp nesten 7 kilo på 1.5 måned. Alt for LAVT blodsukker.

Dog kan vekt oppgangen MULIGENS sees i sammenheng med sist innleggelse (15/1-1987) med stort vekttap den gangen…
Bestiller røngten av benkjernsealder.

«Mine notater»  

Røngten viste at jeg hadde stoppet å vokse og at den sto på 13 år, jeg var på det tidspunktet akkurat fylt 15 år.
I tillegg ble det funnet et gammelt brudd på kravebenet som var grodd igjen feil på grunn av manglende behandling.

Med andre ord, jeg hadde gått med et brukket kraveben UTEN å få behandling og hjelp.
Da de som skulle ha passet på meg ble konfrontert med dette, nektet de for at jeg noensinne hadde brukket kravebenet.

Jeg tror nok legene stusset på dette og her KUNNE de faktisk ha reagert og grepet inn, men det gjorde de dessverre IKKE….

For litt siden fikk jeg tatt et nytt røngten av kravebenet for min lege ville sjekke det opp.
Bildene kom tilbake med følgende notat;

Bildene viser et gammelt brudd som har grodd igjen feil.
Bruddet er etter all sannsynlighet forårsaket av vold og manglende behandling…..

Sykehus journal 02.04.-1987 – Nye sjokk -xxx sier hun passer på Adèle ustanselig – hele døgnet rundt. Nesten ikke vært på skolen. Adèle er temmelig oppstukket

Rapport fra Skole…  flyttet hit xxx 1987
Adèle har hatt et meget stort fravær i høsthalvåret 1-2 dager per uke.
Dette har fortsatt etter at hun begynte her.

Hun har hatt 4 fraværsdager på 2 uker.
Vi ser av karakterkortet at hun har hatt tilbakegang i skoleprestasjoner og tildels mangler karakterer på grunn av stort fravær.

Vi har kontaktet XXX Skole som sier at det pedagogiske opplegget har en tildens til å falle sammen på grunn av stort fravær og andre ting.
Vi tror at det i 9 klasse kan bli nødvendig med hjemmeundervisning hvis fraværet fortsetter.
XXX har sagt at de ikke vil ha hjelp av psykolog.

Det er heller ikke sikkert det blir nødvendig, men vi tror det kan bli vanskelig for Adéle, hvis vi ikke får gitt henne mer faglig og annen hjelp.

Stort fravær på grunn av sukkersyke m.m. har gjort til at hun har gått glipp av store deler av undervisningen.
Vi prøvde å få igang hjemmeundervisning, men hjemmeforholdene første til at det vanskelig lot seg gjennomføre,
Vi har også brukt tid på skolen til å følge opp sykdommen.

En fast og stabil voksenkontakt er blitt ansett som svært viktig for Adèle.
Adèle er svak i de fleste fag.
Det kan skyldes det store fraværet og at hun er svært umoden
Det er nødvendig at en lærer har ansvaret for å følge opp Adèle både når det gjelder fravær, kontakt med hjemmet og ta seg ekstra av henne i timene.
Adèle er en jente som sitter og arbeider stille for seg selv.(16/8-1987)

Kjære dagbok; 

Jeg føler meg så fryktelig ensom, redd og alene og jeg skjønner ikke helt hvorfor.
For litt siden skrev jeg en stil på skolen som jeg synes ble bra, men læreren min så litt rart på meg da jeg fikk den tilbake.
Dette var en STERK fortelling Adéle sa hun…

Mine notater;

Denne stilen var en oppgave hvor vi fritt kunne skrive om hva vi ville.
Jeg «valgte» å skrive en historie om en jente som ble voldtatt og om skammen hun slet med etterpå.

Stilen var veldig detaljert og jeg skjønner nå at jeg har skrevet om meg selv…
Det gjør forferdelig vondt å tenke på alle de signalene jeg sendte ut… alle ropene om hjelp og den enorme ensomheten og skamfølelsen jeg satt med.

På dette tidspunket hadde volden, omsorgssvikten og overgrepene foregått i 15 år UTEN at noen hadde SETT eller REAGERT.

Tilbake satt ei ung jente som hadde stoppet opp i utvikling og vekst.. ei jente som mistet mye av sin skolegang, ei jente som ikke var som alle andre og som følte seg uendelig ensom.

Vennskap ble ikke så «enkelt» for hun var ikke som alle andre…. og det ble mer og mer synlig.

Mange barn og unge lever et liv i FRYKT og et liv i TERROR…
I mange hjem skjer det ting i det skulte..
Barn har sin egen måte å overleve på når de utsettes for store traumer og påkjenninger.
Vi VOKSNE har et stort ansvar når det gjelder å SE og BRY oss…

La oss SAMMEN kjempe for at BARN OG UNGE skal ha en god oppvekst og barndom.
La oss SAMMEN GJØRE EN FORSKJELL, SE OG BRY OSS og ikke minst REAGERE når vi sitter med den «Magefølelsen»…

Å SNAKKE HØYT om vold,incest, voldtekt og omsorgssvikt er med på å BRYTE TABUER og gi barn og unge som trenger det hjelp.

MEN, det hjelper ikke KUN å SNAKKE, man MÅ også HANDLE…
Selvfølgelig så skal man IKKE se med uro på hvert barn som er litt annerledes eller oppfører seg «unormalt», men vi bør ALLE gå en runde med oss selv når vi vet om et barn eller ungdom vi bekymrer oss over..

Sitter du med en veldig dårlig magefølelse… ikke la det stoppe der.
Våg å reagere, ikke vent på at alle andre skal gjøre det..
Ta kontakt med noen du kan drøfte dine bekymringer med og følg det opp.
I «verste fall» tar du feil.. i «beste» fall kan du REDDE ET LIV!!!

Jeg velger å avslutte dette innlegget med to vers av diktet
«DU SKAL IKKE SOVE»
(Arnulf Øverland)

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Åpenhet, kjærlighetens «språk»…..

Den siste uken har jeg mottatt mange gode ord, oppmuntrende meldinger, klemmer og smil… Og jeg føler meg heldig!!!

Heldig, fordi jeg har venner og bekjente som virkelig bryr seg, venner som deler det jeg skriver, venner som er der, både på de gode og de mindre gode dagene.

Ikke alle har det….

Mange sitter alene med skammen de en gang fikk tredd nedover hodet på seg, og ensomheten de føler på blir kanskje enda en «bekreftelse» fra mennesker og samfunn på at de ikke er noe verdt…

Noen opplever at endel venner og bekjente SIER at de støtter dem fullt og helt, men så oppdager de at de i realiteten gjør noe helt annet….

For, det KAN være ubehagelig å ta et standpunkt når du velger å støtte den som har blitt misbrukt… og du MÅ faktisk tørre å stå i det ubehaget det kan medføre.

Jeg tenker det kan være lett å SI at man støtter den utsatte, men hva skjer den dagen da du faktisk må forholde deg til det valget du har tatt?

Hva skjer den dagen da du midt i en diskusjon med et annet menneske, oppdager at dette menneske har tatt overgripers side, eller velger å ikke ta noen standpunkt i det hele tatt. Hva gjør du da?

Tør du da å fortsette å stå stødig i dine valg?

Først, må jeg si at jeg PÅ INGEN MÅTE oppfordrer til vold eller at andre skal ta saken i egne hender… DET ER IKKE RIKTIG!!!

I disse «digitale» tider er facebook og andre sosiale medier mye brukt…(og misbrukt)

Har du noen gang tenk over, at det vil være en ekstra belastning for den utsatte om man fortsetter å holde kontakt med overgripere, mobbere e.l.også her?

Kanskje har du ikke tenkt over det?, eller du tenker at det sikkert ikke er så viktig?, for «ALLE» er jo venner på disse sosiale mediene?

Mange er sikkert ikke enige med meg når jeg sier at dette valget BURDE være «enkelt»?

Det finnes nok drøssevis av forklaringer og bortforklaringer på hvorfor man ikke synes det er enkelt å ta et valg….

Kanskje føler du at du ikke «vet nok» om saken til å ta et standpunkt? Kanskje tenker du at dette ikke har noe med deg og ditt liv og gjøre, så hvorfor ta et standpunkt da? Kanskje tenker du at det å ta et standpunkt vil føre til et så stort ubehag at du heller lar være? Kanskje ripper det opp i egne traumer eller vonde minner og derfor orker du rett og slett ikke?

Her er det vel like mange spørsmål som det finnes svar og jeg sitter ikke med fasiten på noen av dem…

Men, jeg vet hvor vondt det er å føle seg sveket fordi noen er for feige til å ta et valg…… og jeg vet også hvor vondt det er når man finner ut at mennesker man trodde man kunne stole på, viser seg fra en helt annen side.

Nå kan ikke akkurat jeg si, at dette er noe stort problem for meg, for jeg VET at mange støtter meg, både i ord og i handling.   Jeg er så heldig å ha MANGE som VISER at dette tollerer vi ikke.

Jeg har mange med meg, som tør å stå i det som kanskje kan føles ubehagelig…

Og, jeg har mange, som har stilt opp for meg på måter som jeg føler er mer en hva jeg kan kreve av mine venner…

Fordi, det har krevd det «lille ekstra» av dem som kanskje et lite øyeblikk har føltes skummelt, men som i etterkant har gitt dem en god følelse av at de faktisk i både ord og handling har vist et stort mot og en handling full av kjærlighet for et annet menneske. De har vist meg at livet mitt er viktig, også for dem!!!

Alle disse menneskene har jeg den dypeste respekt for, og jeg er svært taknemmelig!

Mange av mine venner og bekjente sier åpenlyst hva de mener om vold og overgrep mot barn, og jeg vet jeg er heldig som har så mange flotte og sterke venner og bekjente. Det er mennesker som virkelig bryr seg, som spør og som behandler meg som et menneske og ikke et offer… Jeg VAR er offer, nå er jeg en OVERLEVER!!!

Det er godt å kunne fortelle, og vite at den jeg forteller til respekterer at jeg av og til har behov for å fortelle, mens jeg av og til har lyst til å snakke om helt andre ting. Det er mennsker jeg kan le og gråte sammen med, mennesker jeg kan ringe til når ting er vondt og vanskelig, og mennesker som jeg vet er der selv om vi ikke prates så ofte.

For er det ikke det vennskap dreier seg om?

Å være der både på de gode og de mindre gode dagene? Å støtte hverandre når man trenger det? Å tåle å høre om de tingene det kan være tøft å høre om?

Jeg er et menneske som setter ærlighet og pålitelighet meget høyt, og jeg er et menneske som stoler på andre på tross av alle svik jeg har opplevd i livet mitt. Jeg er ikke redd for å fortelle, og jeg er heller ikke redd for å stå for det jeg sier og gjør.

Åpenhet er viktig for meg, for jeg vet det er med på å fjerne skam og fordommer, og det er med på å gi hjelp og informasjon til de som sliter.

Åpenhet er KJÆRLIGHETENS og HÅPETS språk!!! Åpenhet er MAKT på en god måte!!!

Fortielse er SKAMMENS språk (og er med å opprettholde det faktum at mange fortsatt mener at vold og overgrep er noe vi ikke skal snakke høyt om…)

Det er MANGE som sier ifra at de ikke aksepterer vold, overgrep, omsorgssvikt, mobbing, drap og andre lignende ting.

Vi er mange, både enkeltmennesker, organisasjoner, stiftelser og andre som roper høyt og står på både dag og natt for å sette disse tingene på dagsorden. Det finnes også mange offentlige ansatte og politikere som faktisk jobber med sjel og hjerte for å prøve å få til en forandring.

Men, ikke la dette bli en sovepute… Ikke la stemmene stilne og «glemmes»…

For det skjer fortsatt med alt for mange barn og unge. Det skjer med gutter, jenter, kvinner og menn. Hver eneste dag, og det skjer også i de settinger og i de familier du minst tenker at det kan skje.

La oss SAMMEN rope så høyt vi kan for å vise vår støtte til de som er utsatt. La oss rope høyt for å gi et HÅP til alle de unge som idag sliter, tror de er alene og ikke får hjelp.

La oss SAMMEN vise vår støtte og forståelse til de voksne som sliter med senskader og traumer etter å ha overlevd.

La oss SAMMEN kreve fra politikere og andre at nå er det på tide at de OGSÅ tenker med hjertet og ikke bare med «Lommeboka».

La oss SAMMEN si «Ja, jeg tror deg» når noen forteller om det de har opplevd.

Gi dem den kjærligheten og omsorgen de ikke har fått og VIS dem i ord og handling at dere mener det dere sier!!!

Det sto en liten Løvetann…

Jeg har tenkt mye på HVORFOR jeg har klart meg så bra, på tross av alt det grusomme jeg har opplevd.
HVEM er det som gav meg den styrken jeg trengte for å kunne overleve?
HVEM så meg, bekreftet min eksistens og lot meg forstå at mitt liv var verdifult da jeg var liten? OG… HVEM gav meg den kjærligheten og omsorgen jeg trengte?

Det finnes ikke noen enkel forklaring på hvorfor noen barn synes å klare seg bra til tross stor grad av belastninger. De forskere som er opptatt av fenomenet snakker om kompliserte sammenhenger mellom «medfødt robusthet» og at barnet lykkes i å etablere et godt samspill med betydningsfulle personer som omgir barnet, Vi snakker om en kombinasjon mellom indre styrke og ytre hjelp. (Forebygging.no)

Løvetannbarn er et sosialtfaglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppveksforhold med for eksempel rus, vold, omsorgsvikt og seksuelle overgrep.
For barn flest fører slike overgrep ofte til fysisk og psykisk uhelse og tunge sosiale problemer senere i livet, mens i underkant av hvert tredje barn med en umulig oppvekst klarer seg tilsynelatende relativt bra. Begrepet henspiller på løvetannens evne til å sprenge seg gjennom asfalt, og på andre måter overleve og blomstre tross tilsynelatende umulige vekstvilkår.
Den viktigste faktoren for å forebygge skader, er at barnet har et «vitne» som bekrefter dets virkelighet. (Wikipedia.org)

Jeg kjenner tårene presser på mens jeg sitter her og skriver, for selv om det er mange som har fått anerkjennelse og respekt for at de på sin måte har sett og bekteftet meg i barndommen, så er det en som hittill ikke ikke har fått sin plass som min hjelper…

Det verste er at hun sansynligvis kan ha vært en av de aller viktigste grunnene for at jeg i dag kan kalle meg et Løvetannbarn!

«Jeg står og gråter sårt ved porten til parken.. jeg er redd og forstår ikke hvorfor.  Kanskje om jeg gjemmer meg vil det bli bedre?

Om ingen ser meg blir det kanskje ikke så skummelt? Det finnes ingen steder å gjemme seg for en liten redd 4 åring , så jeg er pent nødt til å bli. Plustselig ser jeg et par milde øyne stråler i mot meg, et par øyne som anerkjenner min redsel og som ønsker å gjøre noe med det.

Jeg hører stemmer som diskuterer kraftig og min mormors stemme høres sint ut. «Ser dere ikke at hun er redd?» Jeg kan jo ikke bare gå fra henne når hun har det så vondt!

Med et kjenner jeg et par sterke armer holde rundt meg, jeg kjenner varmen hun utsråler og jeg kjenner meg med et litt tryggere!                                                                                                                                                                     Sammen går vi hånd i hånd hjemover..

Jeg er forsatt redd, jeg er det.. for hjemme betyr ikke det samme som trygghet. Men,dagen blir straks mye bedre sammen med mormor og timene flyr avsted…

Før de andre kommer hjem sier hun «Adèle, husk dette er vår hemmelighet, ingen må få vite at du ikke har vært i parken idag!»

Årene går og det hender av og til at min mormor henter meg i parken, eller lar meg være hjemme fra skolen noen timer når jeg har det som aller verst. Når hun og jeg er alene hjemme er hun sterk, klar og tydelig, med et klart ønske om å hjelpe og bekrefte meg som den jeg er!

Når andre er hjemme, blir mormor «borte», nesten usynlig.

Hun er der, men kan ikke vise meg noen kjærlighet og omsorg, ikke når de andre ser det.

Tiden vi har sammen når vi er alene er fylt med latter, glede, kjærlighet og omsorg. Hun forteller historier fra sin egen oppvekst, det er historier jeg kun hører når vi er alene. Hun lærer meg om dyr og planter, vær og vind og hun lager mat, mens jeg får hjelpe til.
Jeg smiler for meg selv over hvor viktig disse små stundene må har vært for meg!

Jeg smiler når jeg tenker på at mormor lagde prim som var så ufattelig god at den smeltet i munnen. Aldri har jeg siden funnet prim som har vært så god som min mormors. Og tro meg, jeg har prøvd!

Kanskje var det fordi den viktigste ingrediensen i primet var «kjærlighet»?

Jeg har tenkt mye på mormor og hennes rolle i mitt liv de siste månedene. Det har vært mange og sterke følelser og tanker knyttet opp til min mormor. Jeg har måtte ta en dykk i historien for å klare å se det hele på avstand, slik at jeg på den måten kunne ta et standpunkt som for meg føles riktig!

Det har dukket opp mange spørsmål underveis.. Var min mormor sterk? Eller var hun feig? Hun gikk jo tross alt ut når de utførte overgrep mot meg..

Hun så en annen vei…Ble ikke hun da «medskyldig» i det hele?           ..Eller var det slik at hun også hadde sin «historie» som for meg den gangen ikke var så synlig?At hun følte at hun ikke hadde noe valg? At hun også ble truet på livet slik jeg ble?

Noen av svarene er «enkle» å finne svaret på, mens andre stikker dypere og er lang mer utfordrende.

Det at hun ble så «usynlig» når andre var hjemme sier meg MYE… Det at de andre behandlet henne som en tjener og som «ugress» forteller meg at hun ikke var viktig.. I deres øyne… Det at mine stunder med henne måtte være en hemmelighet forteller meg MASSE!

En tur til Riksarkivet sa meg enda mer, og jeg følte at jeg fikk enda flere knagger å henge ting på, men det må få komme tilbake til i et senere innlegg.

En ting er i alle fall helt sikkert og det er at min mormor gjorde meg ALDRI noe vondt! Hun sa aldri sårende ting og hun gav meg omsorg, kjærlighet og respekt de små stundene vi hadde til rådighet.

Hun bekreftet meg for den jeg var! Hun hadde empati for både mennesker og dyr, noe mine overgripere totalt manglet.

Det at hun gikk ut, og så en annen vei kunne jeg fort tatt som det totale svik, men jeg gjør ikke det. Hun sto ikke å så på at overgrepene skjedde, hun deltok heller ikke i noen av overgrepene. Hun gikk ut og fjernet seg fra en situasjon hun etter all sansynlighet ikke kunne gjøre noe med. Det forteller meg, at selv om hun kanskje var både kuet og redd så ville hun ikke stå å se på at det skjedde.. Kanskje var det hennes måte å si i fra på?

Jeg skulle ønske jeg kunne si at alderdommen hennes ble god, og at hun i de siste årene av sitt liv fikk den respekten og omsorgen hun hadde fortjent, men jeg kan ikke det… Jeg skulle ønske jeg kunne si at livet forandret seg til det bedre, både for henne og for meg, men det gjorde ikke det. Jeg skulle ønske at resten av denne historien om meg om min mormor endte godt, men jeg kan ikke det…

(Forsettelse følger)

Julefred

Året 1979 ble Jul i Skomakergata sent på NRK tv for første gang. Den lille jenta passer godt på å få med seg alle episodene. Den rolige og snille «bestefar skikkelsen» snekker Andersen har så gode øyne synes hun. Tenk om han var hennes bestefar, det hadde vært fint det!

Den lille jenta synger av full hals alle sangene fra Skomakergata. Til de hjemme sin store forargelse, for de sangene passet da ikke helt inn i deres «sang repertoar».

«Snøen dalte lett og fin og strøk blidt mot ruten min i morges da jeg drømte på min pute. Vi tok skjerf og votter på, hastet veldig med å gå snart var det tusen barnespor der ute.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner og når alle lyder pakkes inn i vatt. Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner, kanskje lyser de til kvelden si’r god natt»

Lite viste den lille jenta at hun 35 år senere skulle stå å synge den samme sangen på en julekonsert med koret hun dirigerer. Hun viste nok heller ikke at den sangen skulle bety like mye i år 2014 som den gjorde i 1979.

En annen sang som tidlig fanget den lille jentas interesse var sangen om Jon Blund.

«Hvem er denne karen med sekk og lue på.? Han ligner litt på nissen i grunn, det er ikke han det er Jon Blund. Han besøker store og små»

«Ja, Jon Blund har med seg hver kveld til alle små. No spennende, no morsomt, no rart, kveldens rettighet begynner snart. La oss starte klar, ferdig, gå..»

Alle barn har rett til…

Den lille jenta følte at på en eller annen måte traff dette henne rett i hjertet. Hun tenkte på alle de barna som ikke hadde det noe godt. Hun følte en enorm smerte som hun enda ikke kunne sette ord på eller forstå.
Kanskje «viste» hun innerst inne at hun faktisk var en av disse barna hun følte smerten til?

Det nærmet seg julaften og jule ferie, ønskelister var skrevet og forventingene store.
Nei, nå kom denne ubeskrivelige frykten igjen… Best å være så «medgjørlig» som bare mulig.

Og, som hos alle andre barn steg forventningene for hver dag som gikk.
Og for hver dag som gikk ble frykten hun følte på bare enda større.

Julaften startet som regel ganske tidlig med stor frokost. Det kunne i og for seg vært ganske hyggelig, men med frokosten startet også serveringen av alkohol til de voksne…
Litt senere på dagen var det tid for sang i kirken. Den lille jenta kjente at hun grudde seg, tenk om det skjedde det samme i år som i fjor.
Hun hadde måttet så fælt på WC, men hun viste at noe slik gjorde man ikke under en «konsert». Så hun hadde prøvd å holde seg. Det gikk ikke så veldig bra og mens hun sto der å sang kjente hun at det ble vått, først på strømpebuksen, så ble det en liten våt flekk på gulvet.
Noe så flaut, vondt og pinlig… Lite viste hun da at straffen hun fikk for dette skulle bli hundre ganger verre.
Hun måtte gå alene hjem våt og kald og det som ventet henne der hjemme, den straffen… Ja, du kan jo bare tenke deg hvor ille den var.

Vel, julaften eller ei, den lille jenta viste aldri når de ville finne på å straffe henne.. Det var aldri noe «system» slik at hun kunne være forberedt.
Den «fine» familien med den «fine» fasaden så ganske så anderledes ut innenfor husets fire vegger, en den kunne virke utad.

Det var ikke noen god tid den lille jenta gikk inn i. Julehøytiden som skulle være full av glede og håp ble det stikk motsatte. For med julen så fulgte også store mengder alkohol, noe som igjen gjorde forholdene til den lille jenta hundre ganger verre.
Gaver var det derimot flust av, men det var aldri gaver kun gitt av betingelsesløs kjærlighet. Det var gaver som skulle «betales tilbake» eller brukes som pressmiddel for å få henne til å gjøre som de ville.

Det kan nok for mange virke uvirkelig at voksne mennesker kan gjøre slik mot et lite og uskyldig barn. Og.. Hvordan kan i det hele tatt et lite barn overleve en barndom full av så mye ondskap uten å selv bli like ond?

I 1979 satt den lille jenta å så på barns rettigheter på barne tv. Hun kunne nok aldri forestilt seg at hun 35 år senere skulle stå å kjempe for nettop barns rettigheter og barns rett til å vokse opp med mennesker som vil dem vel og som gir dem den omsorgen, tryggheten og kjærligheten de så sårt trenger. Den «lille jenta» er nå blitt en voksen kvinne på snart 43 år.

Julen 2014 nærmer seg med storm skritt og jeg har den siste tiden kjent godt på den lille jentas sorg og smerte. Jeg har delt noen av hennes tanker og følelser her på bloggen og jeg må innrømme at jeg har hatt litt blandete følelser når det kommer til jul og julefeiring. Det er viktig for meg at den lille jenta som jeg bærer i mitt hjerte skal føle seg trygg, elsket og sett.

Samtidig er det viktig for meg å være her og nå! Jeg har ikke bare overlevd, jeg LEVER!!! Livet er ikke lenger en kamp for å overleve og jeg er omringet av mennesker som vil meg vel. Jeg kjenner på en FRIHET og jeg føler en enorm glede over LIVET.

Jeg er ufattelig taknemmelig for at den lille jenta i meg tok valget om å kjempe for livet sitt. Den kampen hun har kjempet står det stor respekt av og både hun og jeg vet hva det har kostet.
Jeg går inn i denne julen med en ny fred i hjertet mitt. Jeg vet at «barnet» i meg fortsatt trenger å bli sett, men jeg føler hun er mye tryggere nå.

De valgene jeg har tatt, spesielt de siste årene har vært tøffe og vanskelige, men de har også vært livsviktige og riktige for meg!!! Den kampen jeg så lenge kjempet alene har gitt resultater. Jeg har ikke hat i mitt hjerte, noe jeg er veldig taknemmelig over! Jeg kjemper heller ikke lenger alene, men har så mange flotte mennesker i livet mitt som betyr all verden og som virkelig støtter meg både i ord og i handling. Det står det virkelig respekt av.

Jeg tror denne julen kommer til å bli fin og full av kjærlighet og godhet. Ønskelister er skrevet også dette året, for jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er veldig hyggelig både å få gaver, men ikke minst gi bort gaver. Jeg er opptatt av tradisjoner og jeg kjenner nå at jeg gleder meg til jul.

Mange tenker kanskje at jeg nå har blitt «et nytt menneske»?… At jeg har forandret meg? JA! Det stemmer langt på vei, men kanskje på en litt annen måte en du tror. Jeg føler nemnelig at det mennesket jeg er idag, er slik jeg ble født til å være. Jeg er ikke perfekt, jeg har mine feil og mangler som alle andre. Men, jeg håper og tror at jeg er et menneske som «ser» og bryr seg om andre mennesker. Jeg prøver i alle fall mitt beste.

Jeg håper min historie kan være med å sette søkelys på tema rundt vold og overgrep mot barn og de konsekvenser det har på et menneskeliv. Og.. Jeg håper min historie også kan være med å spre håp om at det er mulig å få et bra liv selv om man har dype traumer.

Jeg ønsker dere en riktig fredfull juletid. Husk allikevel at vi går inn i en tid hvor følelsene blir ekstra sterke og anderledesheten og ensomhet ofte føles mye sterkere. Ta vare på hverandre og vær tilstede for hverandre.

GOD JUL! Klem fra Adele Marie