TATOVERINGER MOT SELVSKADING

ET USKYLDIG BARNESINN ble ødelagt så alt for tidlig…

Enda spør jeg meg selv om hvordan det er mulig å VOLDTA EN BABY?!?

Et lite barn… en ungdom.. en ung voksen…..

Og, hvordan er det mulig at voldtektene fikk forsette helt til det «barnet» ble 18 -19 år? (Den psykiske volden enda lenger….)

Hvordan i all verden klarte hun å komme seg gjennom daglige voldtekter fra de som skulle ha gitt henne omsorg, kjærlighet og trygghet??

Og la meg sette dette litt i «perspektiv»… vi snakker her om at hennes egen mor utsatte henne for det verste en mor kan gjøre mot sitt eget barn…

Ikke bare hennes egen mor, men også et annet kvinnelig familie medlem, samt hennes egen morfar og en annen mann som tilhørte familien….

Den lille jenta ble også «SOLGT» til andre menn som den voksne Adèle enda ikke vet hvem er…. det eneste hun vet er at de var mange og at de var SADISTISKE….

ALLE SAMMEN….. LIKE VOLDELIGE og LIKE SADISTISKE, KVINNER SOM MENN….

DEN LILLE JENTA overlevde… hun gjorde det, men det hadde sin pris… en alt for høy en…

Jeg kjenner tårene presser på her jeg sitter å skriver… HVORFOR!?!?!?!?!
Samtidig kommer også SINNET… og det FØLES GODT…..
DE KLARTE IKKE Å ØDELEGGE MEG!!!
Arrene på armene og bena mine er SYNLIGE TEGN på min HISTORIE og jeg vil gå så langt å si at de også er et tegn på OVERLEVELSE, ikke det motsatte….

Jeg har ikke tal på alle de nedlatende blikkene jeg har fått på grunn av sårene eller arrene mine… og jeg som trodde at folk nå var såpass opplyste at de burde vite bedre.

Eller er det sånn at mange fremdeles tenker at selvskading er et tegn på svakhet? Eller at man kun ønsker oppmerksomhet? At man gjør det fordi det er «kult»???….

Friskt i minne sitter fremdeles turen jeg hadde til riksarkivet for noen år siden hvor jeg hadde ganske «ferske sår», sår som jeg hadde fått beskjed av legen min om å IKKE BANDASJERE eller skjule på grunn av Diabetesen min…
Jeg kan skjønne at folk ser og lurer… jeg kan det… men det som kom etterpå klarer jeg ikke å skjønne i det hele tatt..

Jeg satt med ørepropper å hørte på musikk og det var en fryktelig varm sommerdag så jeg hadde på T skjorte og shorts… og ja jeg hadde sår som var sydd …
Plutselig hører jeg «SÅNNE SOM HENNE BURDE SKAMME SEG OG HOLDE SEG INNE»…
De to damene som satt ovenfor meg diskuterte HØYLYTT om «Sånne som meg» og hva som burde gjøres med «sånne som meg»….. VIRKELIG…….

Og det verste er… de er IKKE DE ENESTE… det er mange som fortsatt sitter med denne holdingen.. også innen helsesektoren…
Ja, du hørte riktig… HELSESEKTOREN….

Fastlegen jeg har idag er en mann med stor empati og forståelse og han har ALDRI latt meg føle at jeg er noe «problem»… tvert i mot…
Men, jeg har tidligere møtt på helsepersonell som har sydd meg UTEN BEDØVELSE eller som har gitt meg nedsettende blikk og kommentarer når jeg har skadet meg… og det gjør noe med et menneske….

Det er vanskelig å forklare for andre hva som skjer inni meg når jeg føler trang til å skade meg, men jeg kan si så mye at det er sterke krefter i sving og SKAM har en stor plass… Skam som egentlig ikke er min, men som har blitt prentet inn i meg siden jeg ble født…

Men en ting kan jeg si… selvskading er ikke noe du gjør fordi det er «kult» og det er så absolutt IKKE NOE DU GJØR FRIVILLIG… du gjør det fordi du ikke har noen annen utvei akkurat der og da.. smerten er rett og slett for stor… eller du har fått en «black out» og husker ingen ting før du «våkner opp» etterpå slik det ofte har vært hos meg og sikkert mange andre.

Det å «våkne opp» i en blodpøl etterpå er heller ikke noe kult.. tvert i mot.. Det er da SKAMMEN KOMMER… en skam som er uten sidestykke.. en skam som egentlig ikke burde være min…. men som allikevel blir det…
EN SKAM SOM FORSETTER å være der når du ser på arrene dine… eller kanskje er det mer riktig å si den skammen du FØLER når andre stirrer på arrene dine og gir deg blikk «som kunne drepe»…

Jeg skammer meg ikke lenger over arrene mine.. de er endel av meg og min historie… en historie om OVERLEVELSE… ikke det motsatte….

Men, arrene mine er også et «blikkfang» og jeg kan til en viss grad skjønne at folk stirrer… eller i det minste ser og kanskje lurer….
Jeg har de siste årene valgt å ikke pakke inn sårene eller arrene mine fordi gjør jeg det så pakker jeg også inn SKAMMEN og gjør den til min…
DEN SKAMMEN ER IKKE MIN Å BÆRE….

Da jeg gikk inn døra på ROMERIKE TATOO STUDIO en varm august dag i 2019 var planen min å ta en «liten tatovering» i nakken….og jeg hadde ingen tanker om at tatoveringene skulle komme til å bety så mye for meg…
Egentlig var det et annet studio jeg hadde fått anbefalt, men jeg gikk feil den varme augustdagen… JEG HAR ALDRI VÆRT SÅ GLAD FOR Å GÅ FEIL NOENSINNE….

ROMERIKE TATOO STUDIO har holdt til på Jessheim i 20 år og man merker den lette og fine atmosfæren med en gang man går inn døra…noe som for meg med mine traumer kanskje er spesielt viktig…det tok ikke mange sekundene før jeg følte meg TRYGG….

At jeg elsker DISNEY er ingen hemmelighet for de som kjenner meg, men de færreste kjenner til den hele og fulle sannheten om HVORFOR Disney, tegninger og fortellingene er så viktig for meg…
Disney er jo selve symbolet på barndommen… den jeg ALDRI FIKK…
Bøkene og filmene til DISNEY… tegningene, har hele veien vært sentrale i min «flukt» fra en virkelighet som var uutholdelig å bære…
DE HAR VÆRT MED PÅ Å REDDE MEG!!!

Så da jeg satt i stolen og tok min første tatovering, ble det en silhuett av LØVENES KONGE… og det stoppet ikke der… ikke lenge etterpå var jeg tilbake og fikk SIMBAS FOT med ordene «Remember who you are» og begge tatoveringene symboliserer mye for meg…. Ikke minst symboliserer de også min pappa som tok livet sitt for 20 år siden uten å ha møtt den yngste av barna sine….
En pappa jeg så sårt skulle hatt i livet mitt.. en pappa jeg fremdeles savner…
EN PUSLESPILL BIT SOM ENDA IKKE HAR FALT PÅ PLASS fordi det er endel av meg som mangler…

På den andre armen ble det en Mickey semikolon tatovering med ordene «Survivor»
For de som ikke vet det, er semi kolon tatoveringer et symbol på at «min historie er ikke over»…*

Det var vel på dette tidspunktet jeg begynte å skjønne hvor mye tatoveringene betydde for meg og samtidig begynte det å gå opp for meg at tatoveringene mine faktisk hjalp meg til å IKKE SKADE MEG…. de fikk rett og slett fokuset over på noe annet… de hjalp meg å HUSKE AT JEG ER VERDIFULL…..

Jeg snakket endel med psykologen min rundt dette og fokuset begynte å vandre mot arrene mine… var det mulig å «pynte på dem».. UTEN Å GJEMME DEM?!?

FORTSETTELSE FØLGER….

*«Et semikolon brukes når forfatteren kunne ha valgt å avslutte setningen, men likevel ikke gjorde det. Du er forfatteren, og setningen er ditt liv».

 

TATOVERINGER som «redder liv» del 1

 

«Den lille jenta» sitter med en sten i hånden, hun gnir den over armen, gang på gang på gang til det blir et stort sår… hun føler ingen smerte i huden, men smerten inni henne renner snart over og hun vet rett og slett ikke hva hun skal gjøre med den..

Hun er 5 år og allerede en selvskader, men hun vet det ikke… hun vet bare at noe er feil… at HUN ER FEIL… for det er det DE forteller henne… det er det DE VISER HENNE..

5 år…. og kun et uskyldig lite barn som allerede har alt for mange smertefulle erfaringer med stort sett daglige voldtekter, misbruk og omsorgssvikt..

Hun burde fått være et barn… hun burde BLITT SETT og hun skulle ha slippet å finne andre og mindre heldige løsninger på den smerten hun bar på, den som skulle bli hennes hemmelighet i alt for mange år…

JEG kjenner jeg blir FORBANNA… hvorfor i all verden var det INGEN som klarte å SE at hun hadde det så JÆVLIG?!?

5 år…. smak litt på det tallet…

Det er ikke enkelt å snakke om noe så vanskelig som selvskading, samtidig så tror jeg det er vanvittig viktig med ÅPENHET også rundt dette temaet…

Selv om vi nå skriver 2020, 43 år etter at den lille jenta startet å skade seg, lever mytene og tabuene rundt tema selvskading i beste velgående… «SÅNT SNAKKER VI IKKE OM», det kan jo hende det «SMITTER»…. VIRKELIG….

Selvfølgelig kan det å snakke om selvskading ha en slags «smitteeffekt» og jeg tror det er viktig å trå varsomt når man snakker om denne tematikken, men den forsvinner ikke selv om vi ikke snakker om den… vi bare pakker den inn og skuler den… akkurat som mange gjør når det kommer til å skule arrene de har etter selvskading…

BUDSKAPET mange av oss får er nemlig dette «DU BURDE SKAMME DEG» og for all del IKKE VIS AT DU HAR SKADET DEG, for DET KAN SKADE ANDRE….

Hva tror dere dette gjør med selvbildet til mennesker som allerede skammer seg nok fra før?!? Det er jo ikke sånn at selvskading er noe MAN FRIVILLIG VELGER Å GJØRE!!!

Jeg kommer til å komme mer inn på dette temaet senere.. dere skal få litt av min historie også rundt dette, men det må komme «naturlig» og på en måte som IKKE gjør at andre får det verre… tvert i mot….

ARRENE mine er endel av MEG og MIN HISTORIE… jeg HAR INGEN TING Å SKAMME MEG OVER… det er ikke SELVVALGT at jeg skadet meg.. det er et resultat av den smerten ANDRE PÅFØRTE MEG, en smerte jeg ikke unner en levende skjel…

Allikevel hender det jeg føler på SKAM, fordi andre ser seg nødt til å kommentere at jeg må gjemme vekk arrene mine, de er redd det «smitter», de klarer ikke å SE PÅ DEM… arrene mine gjør andre KVALME…. jeg kunne fortsatt side opp og side ned rundt akkurat dette, men det gjør jeg ikke.. ikke idag….

I mars i fjor begynte jeg å få store flekker uten hår… og i Mai 2019 ble flekkene så store og mange at jeg barberte vekk resten av håret… ja da, enda en grunn til at mange stirret ekstra… Ei skalla dame med arr på armene… blikkfang deluxe, ingen tvil om det.

Men, det viste seg at hårtapet skulle ta en helt uventet vending…

JEG FØLTE MEG FRI og JEG FØLTE MEG HEL… nå kom den virkelig MEG MERE FREM…

Men siden jeg nå ikke hadde noe hår å gjøre kule ting med, måtte jeg finne på noe annet…

Hmmm.. hva skulle nå det være mon tro?!?

TATOVERINGER… Jeg hadde vært inne på tanken tidligere, men kom aldri lenger..  og jeg tenkte og tenkte og tenkte.. jo, kanskje kunne jeg ta en LITEN tatovering.. en sånn liten sommerfugl eller noe sånt… IKKE NOE STORT…..

Jeg var ikke høy i hatten da jeg gikk inn døra på ROMERIKE TATOO første gang… og det var med nesten «hviskende stemme» jeg sa at jeg VURDERTE EN LITEN TATOVERING.

Lite viste jeg at dette stedet skulle bli så VIKTIG FOR MEG og ikke minst hvor mye tatoveringene mine skulle hjelpe meg i kampen mot å skade meg selv.

Mens de fleste tatoveringer har en historie, har tatoveringer som representerer en «reise» med selvskading en helt spesiell betydning…  de er et symbol på selve LIVET…

Nå er det JEG SOM HAR KONTROLLEN, det er JEG SOM BESTEMMER HVA SOM SKJER MED KROPPEN MIN… og dette VALGET HAR JEG TATT SELV……

Atmosfæren på ROMERIKE TATOO er lett og uhøytidelig… det føles TRYGT å være der og jeg merket fort at dette miljøet hadde jeg godt av å være i og for første gang på lenge følte jeg at jeg hadde KONTROLL… jeg følte meg ikke som et OFFER, TVERT I MOT…JEG FØLTE MEG SOM EN OVERLEVER……

Jeg hadde aldri i min villeste fantasi kunne forutse at jeg 8 måneder senere ikke bare hadde en tatovering, men faktisk ganske mange.. (og jeg er langt fra ferdig..)

Ei heller hadde jeg forestilt meg at Romerike Tatoo, tatovøren min og tatoveringene mine skulle komme til å bety så mye for meg… og akkurat den historien skal jeg fortsette på i morgen, for jeg kan med hånden på hjertet si at DET VALGET JEG TOK DEN DAGEN jeg gikk inn på Romerike Tatoo har reddet meg fra å skade meg selv….og MYE MER……

FORTSETTELSE FØLGER…..

«SONGEN OM MITT LIV»

«No er stunden her… alt da eg var og er, slår som tusen vingeslag gjennom sinn og sans Sjå jorden av silkedrys igjennom eit hav av lys og sjelen min skjelv men svingar ut i sin fyrste dans….  

No er verde min, no er fuglen fri, nett som fyrste gongen eg song songen, denne songen om mitt liv»

No er den stunden her, alt da eg var og er glitrar på mine heite kinn, der tårer heng… Igjennom mitt andedrag, vyer det vingeslag og svaret i frå di åpne sjel er alt eg treng

No er verde min, no er fuglen fri, nett som fyrste gongen eg song songen, denne songen som no blir mitt liv.  No er verde min, no er fuglen fri, ut av mørke stunder veks et under, et lite under. No er verde min, no er fuglen fri, nett som fyrste gongen eg song songen, denne songen.

Så gi meg et svar og takk alt eg har…»

(Sang fra «Det største i verden med Herborg Kråkevik)

DEN LILLE JENTA ser på meg…. HUN ER TRYGG NÅ… ENDELIG KAN LIVET BEGYNNE..

Endelig kan JEG se tilbake på livet mitt og føle meg HEL….

Nesten… bare noen biter til nå så kan jeg kanskje se en antydning til et helt bilde…

Det har tatt TID, lang tid og ufattelig mye arbeid har blitt lagt ned før jeg nå endelig begynner å føle meg «VOKSEN»….

Det er en tid for alt heter det så fint…

En tid for smerte, en tid for sorg, en tid for sinne og en tid for å minnes…

Alt dette MÅ til for å komme videre og kanskje er jeg nettopp der nå hvor jeg har behov for å se tilbake, for å ta tak i minnene på en ny måte og begynne å se fremover…

Kanskje er jeg endelig klar for å skrive «SONGEN OM MITT LIV»?

Det FØLES som om jeg endelig har blitt «voksen» og det er vanskelig å forklare akkurat hvordan det egentlig føles… men jeg tror det har med TRYGGHET å gjøre…

Jeg føler meg TRYGG nok til å se tilbake på det helvete jeg vokste opp i med nye øyne og jeg er ikke lenger redd for at deler av meg skal «forsvinne» ut i noe jeg ikke har kontroll over….

Jeg er ikke lenger så redd for at jeg skal skade meg selv, for utrolig nok er det over et år siden jeg skadet meg sist… mye av grunnen til det har jeg lyst til å komme tilbake til i neste blogg innlegg, men jeg vil kort nevne at det har med mine tatoveringer å gjøre.

Ja, du hørte riktig… TATOVERINGENE mine har hjulpet meg ufattelig mye og det kan jeg takke både min tatovør og ROMERIKE TATOO for…. men dette kommer jeg som sagt tilbake til veldig snart.

Så… hvordan i all verden skal jeg klare å skrive
«Songen om mitt liv»?

Hvor skal jeg starte? Og hva skal jeg ha med?

Det er ikke lett å begynne å skrive igjen etter over to år med «skrive tørke» men merkelig nok føler jeg meg klar… og jeg føler også et stort behov for å sette ord på tanker og følelser omkring den krisen Norge og Verden står ovenfor i disse dager.

Kanskje kan det å skrive ned disse tankene og følelsene også hjelpe andre på veien…

I det siste har jeg tenkt mye på om mine traumer har gjort meg sterkere til å kunne takle denne krisen verden står ovenfor… kan min historie hjelpe meg til å se at dette også går over… og at jeg faktisk på mange måter kommer ut i den andre enden som et sterkere menneske?

Jeg mener ikke å bagatellisere noe av det vi står ovenfor… ufattelig mange har mistet livet og mange kjemper en kamp som kan virke både uovervinnelig og uoverkommelig… Og jeg VET at mange kjemper en økonomisk kamp uten sidestykke, det skal jeg på INGEN MÅTE bagatellisere…

Det må være lov å sørge over å ha mistet jobben eller «hverdagen» uten at såkalte forståsegpåere skal komme med pekefingeren og si.. at de hadde det så mye verre…

NEI, det er ikke sånn dette fungerer.. det er ingen «konkurranse» om hvem som har hatt det verst… for INGEN AV OSS har opplevd dette før…
INGEN i vår levealder i alle fall.

Dog KAN JEG si noe om at vi mennesker er mye sterkere en vi tror og jeg mener bestemt at JEG (og mange andre med meg) er et LEVENDE EKSEMPEL på nettopp dette…
At mennesker kan overleve de aller mest grusomme ting i livet og allikevel klare seg bra.

Tankene mine vandrer tilbake til «den lille jenta»…
Jeg ser henne med «nye øyne nå»

Isteden for å se en ødelagt og skamfull jente, ser jeg nå ei lita rødhåret jente med krøller som står rak i ryggen og er stolt over det mennesket hun er….

Og, sammen med henne står en STOLT OG RAKRYGGET dame (uten hår) som holder den lille jenta i hånden… DE ER ETT NÅ… DE ER VERDIFULLE og FLOTTE mennesker som har en historie å fortelle…

ER DU KLAR FOR Å HØRE DEN?

ER DU KLAR FOR Å HØRE «Songen om MITT liv»?!?

(Fortsettelse følger)

Ser du MEG….?

SER DU MEG?

Dypt inne i mitt hjerte bor en liten jente.

Ei lita jente med et stort smil, rødt krøllete hår og med en latter som treffer deg midt i hjertet.

Ei lita jente med en rød kjole og hvite strømpebukser.

Et anheng i gull henger rundt halsen på den lille jenta og på den ene armen bærer hun et armbånd med navnet hennes inngravert.

Hun smiler forsiktig og ser på meg…

«Ser du MEG»? spør hun…

Ja!

Jeg ser deg sier jeg og smiler forsiktig tilbake…

Jeg legger med et merke til at smilet hennes virker litt opphengt og at øynene hennes virker «tomme»…

Hun spør igjen…

«Ser du MEG???»

Jeg ser inn i øynene hennes igjen . og blir med et skremt…

Med et lite skrik rygger jeg bakover og skjønner med et hva den lille jenta mener…

Den lille jenta med den røde kjolen og det store smilet forsvinner og det jeg nå ser får meg til å ville brekke meg.

Tåler jeg dette mon tro???

Orker jeg å SE det HUN vil vise meg?

Fremfor meg ser jeg en naken liten jente strippet for all verdiget og respekt….

Bundet på både hender og føtter uten mulighet til å slippe unna.

Jeg fryser.. har lyst til å snu meg rundt og løpe langt bort… dette orker jeg ikke.. det blir alt for sterkt.

Klarer ikke å se henne i øynene og blir stående som i en transe.

Et taust vitne til det som foregår rett foran øynene på meg.

Der er den latteren igjen.. den som gir meg frysninger.

Det er ikke et barns uskyldige latter jeg hører, men voksne menneskers sadistiske latter.

Og jo mer redd den lille jenta er…, jo mer hun lider, jo sterkere blir latteren til de voksne menneskene (som er både kvinner og menn)

Det kan virke som om de blir tilfredsstilt og «tent» når de kan blottlegge, misbruke og voldta et lite uskyldig barn.

De synes det er «morsomt»…..

Det er DE som sitter med makten og både den lille jenta og jeg blir maktesløse og i deres vold.  Jeg må snu meg rundt og kaste opp… skjer dette virkelig???

Jeg klyper meg selv i armen… Ikke i min villeste fantasi kunne jeg tenkt meg at mennesker kan være så onde mot et lite barn.

Jeg kjenner SKAMMEN komme krypende og det føles som om det med ett er en stor usynlig vegg mellom meg og den lille jenta. En vegg JEG ikke kan trenge gjennom.

Jeg skammer meg, både ovenfor meg selv og ovenfor den lille jenta.

Klarer ikke å se henne i øynene.. hvordan skal jeg klare det???

En del av meg vil fortsette å snu ryggen til, mens en annen del har et brennende ønske om å hjelpe henne.

Jeg fryser… føler meg blottlagt og alene… smertene jager gjennom hele kroppen min.. Dette er MIN SKYLD tenker jeg.. det må være MEG det er noe galt med.

SKAMMEN ER MIN OG MIN ALENE... 

Det føles som om jeg har stått der i timer, dager, år.. en evighet… det tar ALDRI SLUTT.

Jeg hører latter, stønn, «jubel» over å ha påført et annet menneske en så stor smerte at det er et under at hun i det hele tatt lever.

HUN OG JEG på hver vår side av veggen… uten mulighet til å flykte eller finne trygghet.

Det er nettopp da det går opp for meg at jeg MÅ snu meg og jeg MÅ se henne inn i øynene.

Jeg kan ikke fornekte MEG SELV…

Jeg må anerkjenne at den lille jenta og jeg er samme menneske.

Jeg kan ikke være enda en av de som svikter henne… det vil jeg ikke klare å leve videre med.

Hennes redsel, ensomhet og smerte er også MIN og på en eller annen måte finner jeg krefter til å snu meg rundt.

JEG SER DEG sier jeg, mens tårene triller sakte nedover øynene mine…

JEG SKAL HJELPE DEG hører jeg meg selv si med grøtet stemme…

Mine øyne treffer hennes… så livløse de er.. finnes det i det hele tatt noe håp for at hun vil komme til å overleve???

Jeg skjelver og fryser om hverandre.. jeg er så REDD….

Så naken og alene… så ENSOM og full av FRYKT

SVEKET av de som skulle ha gitt henne kjærlighet og beskyttelse.

Sakte knyter jeg opp båndene hun er bundet med og hjelper henne ned.. og jeg forstår at hver eneste liten bevegelse både smerter og lindrer henne..SKAMMEN ligger enda som en sort skygge over «rommet», men veggen har jeg kommet igjennom.

Jeg ser på den nakne kroppen hennes og jeg ser skammen i blikket hennes.
DET ER IKKE DIN SKYLD forteller jeg, mens jeg vasker henne og får på henne klær…

En liten HVIT kjole (renhetens og uskyldshetens farve) får hun på seg og jeg merker at hun skjelver av frykt…. JEG ER HER forsikrer jeg igjen… OG JEG TROR DEG……

Jeg grer det flokete håret hennes og fletter to fine fletter som jeg knytter røde sløyfer i.. Rødt er KJÆRLIGHETENS farve forteller jeg henne….

Mens vi står der.. HUN OG JEG… legger jeg merke til øynene hennes som nå har mer liv i seg…. De er grønne.. sier jeg og hun kryper med ett sammen…

DE SIER at de er grønne fordi jeg lyver sier hun… og store tårer triller nedover kinnene hennes…

Nei, det stemmer ikke sier jeg… GRØNT ER HÅPETS FARVE…

Øynene dine stråler av HÅP.

JEG SER DEG sier jeg igjen og denne gangen virker det som om hun tror på mine ord.
JEG ER GLAD I DEG sier jeg høyt og lurer samtidig på om jeg kan få gi henne noen gaver..?

Gaver??? «Hva skal du ha betalt for det da… spør hun usikkert….

«Betalt»?

Jeg skal da ikke ha noe betalt for å gi deg gaver forteller jeg henne og lurer på hva hun mener…?

Hun ser skamfull bort, mens jeg forsikrer henne gang på gang at gavene hun får ikke har noen «pris»… de er gitt med UBETINGET KJÆRLIGHET.

JEG STOLER PÅ DEG sier hun og for første gang ser jeg et forsiktig smil….

GAVEN min er et lite kjede med et hjerte anheng på og jeg putter det forsiktig rundt halsen hennes…

NÅ VET DU at jeg ALLTID HAR DEG I MITT HJERTE forteller jeg…. og at JEG ELSKER DEG…        Vi står der helt stille… hånd i hånd….. og det føles TRYGT…. VI ER ETT….

Men, jeg føler ENSOMHETEN hennes…. for den er også ENDEL AV MEG…. og selv om VI idag er omgitt av gode mennesker som gir oss kjærlighet, så bærer vi med oss denne ensomheten som kanskje føles ekstra sterk nå i tiden rundt jul…

ENSOMHET og SAVN for den barndommen vi mistet og den smerten vi har over at de som skulle ha elsket oss gjorde det stikk motsatte…..

Dette er kanskje «sterk kost» for mange.. særlig nå i denne juletiden som «skal være god», men dette VAR MIN VIRKELIGHET og det ER MANGE BARN OG UNGES VIRKELIGHET.

Julen bringer frem sterke følelser og mange sliter med ensomhet og da er det viktig at vi er gode medmennesker som SER OG BRYR OSS…

Med ønsker om en god og fredfull julehøgtid….

GOD JUL….. Klem fra Adéle Marie

Den lille jenta og «døden»….

«Hun ligger der i den store sengen, helt alene med smerten og dødsangsten. Øynene ligger dypt inne i hodet hennes, de lyser ikke,for selve LIVET har gitt henne opp. Hun har ingen krefter å kjempe med og ingen kjemper heller for henne»

Hvor mange uker eller måneder hun har ligget i den store sengen husker hun ikke, men hun husker Glimt av noe forferdelig som ikke kan nevnes ved navn…

Langt borte fra hører hun stemmer, men det er ikke gode stemmer som vil henne vel, eller bekymrede stemmer som lurer på hvorfor hun er så syk.
Det er SINTE stemmer og selv om hun har sluttet å kjempe kjenner hun allikevel på FRYKTEN.

FRYKTEN er så stor og alt omfattende og den sitter i hele kroppen til den lille jenta.

Så ensom og alene med både FRYKTEN og DØDSANGSTEN… og hun er bare 7 år…

7 år og så tynn og liten som et skjørt aspeløv…

Armene hennes er som små tynne kvister som stikker ut fra kroppen.
Ansiktet er hvitt og kinnene like innhulte som øynene.
Huden er tørr og «innskrumpet» og hun ligger der alene med smerter som er verre en «Helvete»….

Noen kommer inn i rommet, men ingen spør hvordan det går.
Ingen stryker henne over håret eller gir henne en klem.
Langt borte fra aner hun at ordene forteller hvor vanskelig hun er og at hun ikke må tro at noen vil hjelpe henne når hun tuller sånn på denne måten.
Du lager bare problemer for oss sier stemmene langt borte fra, men det er så vidt hun hører dem.

Den lillle jenta som skulle hatt sin første skoledag ligger nå å kjemper for livet sitt.
En kamp som skulle fortsette helt inn i hennes voksne liv.

En kamp hun fremdeles på mange måter kjemper.

Smertene i magen, i mellomgulvet, i hodet og nakken er ubeskrivelige.
Både den gang da og nå.
Men aller verst er allikevel den altomsluttende FRYKTEN.
Så liten, så ensom og så REDD.

Etterhvert som dagene går blir den lille jenta mer «lik» en menneske og allikevel er det ingen som gjør noe..
Den store Adèle kjenner nå på alle disse fortrengte følelsene til den lille jenta og JEG klarer ikke å sitte rolig.
Er bare full av FRYKT… jeg vil LØPE, men klarer det ikke.
Matlysten er nesten borte og jeg KJEMPER.
For jeg VET at den lille jenta må få sin stemme og vite at hun blir sett og hørt.

Den lille Adèle ble ikke det og etterhvert som dagene eller ukene gikk ebbet livet hennes mer og mer ut..
Ikke før hun nesten sto med det ene «benet» i graven reagerte NOEN og fikk henne på sykehus.
Da var den lille jenta i SJOKK…

Diabetes, sa legene og konsentrerte seg om det.. men den lille jenta hadde mye større problemer en «bare» diabetes.

Den lille jenta følte seg fremmed der hun lå i den store sengen på sykehuset.
Hadde dere kommet 15 min senere hadde hun dødd hørte hun legene si…
«Hvem» hadde dødd?, tenkte hun og lurte på hva de voksne snakket om.

En stor mann med sinte øyne sto ved sengekanten og snakket med legene.

Ved siden av sto en dame som var kald som is.
De «virket» bekymret, men den lille jenta var LIVREDD for disse to menneskene.
Ubevisst viste hun nok at det var på grunn av dem den lille jenta nesten hadde dødd.

Men, hvem var disse menneskene? og hvem var egentlig den lille jenta?
Alt virket så fremmed og rart.

«Nå er du frisk nok til å stå opp» sa legene.

Og den lille jenta prøvde virkelig, men bena ville ikke bære henne.
Hun klarte ikke å stå på bena selv, om hun prøvde aldri så mye.
Stopp og tull nå sa de voksne.
Du ER frisk nok til å gå og stå det VET DU
Og, for å bevise det så slapp de henne…

Den lille jenta skjønte at dette kom hun ikke til å klare, men hun protesterte ikke.
Viste vel at det var nytteløst..
Isteden datt hun sammen som en stor potetsekk og de voksne ble sinte.

Den lille jenta gråt ikke..

Hun var bare så ufattelig redd, usikker og full av frykt,men gråte turde hun ikke.

Etter noen uker på sykehus kom den lille jenta «hjem»

(Til «SKREKKENS HUS» ville den voksne Adèle ha sagt. )
For det var ikke noe «hjem» og det var i alle fall ikke trygt.

Den lille jenta som hadde blitt døpt Adèle Marie var ikke lenger tilstede.
Hvem som hadde tatt hennes plass er enda usikkert.

Kanskje var det ikke bare en, men mange som tok hennes plass?

Huset var heller ikke «hennes», for selv om hun på en måte kjente seg igjen så var alt så FREMMED.
Hun fikk også besøk av noen venner, men selv de så ukjente ut.
Det enste den lille jenta fortsatte å kjenne på var frykten, dødsangsten, smerten og ensomheten.

Alle disse tingene har den voksne Adèle snakket om før, men uten at FØLELSENE var koblet like mye på…

Nå FØLER hun dødsangsten, smerten og FRYKTEN til den lille jenta så sterkt og det er vanskelig å klare å holde seg her og nå.
Den voksne Adèle prøver å snakke rolig til den lille jenta og forklarer henne at det er helt i orden at hun er der.

Den voksne Adèle KAN IKKE jage den lille bort, for den voksne VET hvor viktig det er at den lille Adèle får komme frem.

Den VOKSNE Adèle har gode og trygge hjelpere og de hjelper også den lille Adèle❤️❤️❤️

Og den lille Adèle er TRYGG nok til å vise sin smerte og seg selv mer og mer nå.

Med små skritt….

Den voksne Adèle snakker om «Konsekvenser»… det er et ord den lille Adèle ikke kjenner til, men den voksne Adèle LEVER med disse konsekvensene hver eneste dag.
Hun prøver å fortelle den lille at det er bedre for de begge om sannheten kommer frem.

Men den lille Adèle kjenner ikke til andre følelser en FRYKTEN akkurat nå og hun er så fryktelig REDD.
Den voksne Adèle er også redd…
HUN kjenner også på FRYKTEN og SMERTEN til den lille både fysisk og psykisk og selv om hun prøver å si til seg selv at hun er trygg nå, så FØLES det ikke alltid slik.
Både den lille Adèle og den voksne er «små» og sårbare nå og de har et stort behov for å bli sett, bekreftet og hørt.
De har begge behov for det den lille Adèle aldri fikk.
TRYGGHET, OMSORG og KJÆRLIGHET.

De har behov for at folk forstår, at selv om volden, omsorgssvikten og overgrepene sluttet for lenge siden så «LEVER» den allikevel…
Det den lille jenta fortrengte har langt på vei kommet til overflaten, men det er ikke slik at så fort ting er fremme så er det «over»
For NÅ er ikke bare minnene der, nå kommer også de DYPE følelsene frem.