Ser du MEG….?

DSC_0601 (1)SER DU MEG?
Dypt inne i mitt hjerte bor en liten jente.
Ei lita jente med et stort smil, rødt krøllete hår og med en latter som treffer deg midt i hjertet.
Ei lita jente med en rød kjole og hvite strømpebukser.
Et anheng i gull henger rundt halsen på den lille jenta og på den ene armen bærer hun et armbånd med navnet hennes inngravert.
Hun smiler forsiktig og ser på meg…
«Ser du MEG»? spør hun…
Ja!
Jeg ser deg sier jeg og smiler forsiktig tilbake…
Jeg legger med et merke til at smilet hennes virker litt opphengt og at øynene hennes virker «tomme»…
Hun spør igjen…
«Ser du MEG???»
Jeg ser inn i øynene hennes igjen . og blir med et skremt…
Med et lite skrik rygger jeg bakover og skjønner med et hva den lille jenta mener…
Den lille jenta med den røde kjolen og det store smilet forsvinner og det jeg nå ser får meg til å ville brekke meg.
Tåler jeg dette mon tro???
Orker jeg å SE det HUN vil vise meg?

Fremfor meg ser jeg en naken liten jente strippet for all verdiget og respekt….

Bundet på både hender og føtter uten mulighet til å slippe unna.

Jeg fryser.. har lyst til å snu meg rundt og løpe langt bort… dette orker jeg ikke.. det blir alt for sterkt.

Klarer ikke å se henne i øynene og blir stående som i en transe.

Et taust vitne til det som foregår rett foran øynene på meg.

Der er den latteren igjen.. den som gir meg frysninger.

Det er ikke et barns uskyldige latter jeg hører, men voksne menneskers sadistiske latter.

Og jo mer redd den lille jenta er…, jo mer hun lider, jo sterkere blir latteren til de voksne menneskene (som er både kvinner og menn)

Det kan virke som om de blir tilfredsstilt og «tent» når de kan blottlegge, misbruke og voldta et lite uskyldig barn.

De synes det er «morsomt»…..

Det er DE som sitter med makten og både den lille jenta og jeg blir maktesløse og i deres vold.  Jeg må snu meg rundt og kaste opp… skjer dette virkelig???

Jeg klyper meg selv i armen… Ikke i min villeste fantasi kunne jeg tenkt meg at mennesker kan være så onde mot et lite barn.

Jeg kjenner SKAMMEN komme krypende og det føles som om det med ett er en stor usynlig vegg mellom meg og den lille jenta. En vegg JEG ikke kan trenge gjennom.

Jeg skammer meg, både ovenfor meg selv og ovenfor den lille jenta.

Klarer ikke å se henne i øynene.. hvordan skal jeg klare det???

En del av meg vil fortsette å snu ryggen til, mens en annen del har et brennende ønske om å hjelpe henne.

Jeg fryser… føler meg blottlagt og alene… smertene jager gjennom hele kroppen min.. Dette er MIN SKYLD tenker jeg.. det må være MEG det er noe galt med.

SKAMMEN ER MIN OG MIN ALENE..

Det føles som om jeg har stått der i timer, dager, år.. en evighet… det tar ALDRI SLUTT.

Jeg hører latter, stønn, «jubel» over å ha påført et annet menneske en så stor smerte at det er et under at hun i det hele tatt lever.

HUN OG JEG på hver vår side av veggen… uten mulighet til å flykte eller finne trygghet.

Det er nettopp da det går opp for meg at jeg MÅ snu meg og jeg MÅ se henne inn i øynene.

Jeg kan ikke fornekte MEG SELV…

Jeg må anerkjenne at den lille jenta og jeg er samme menneske.

Jeg kan ikke være enda en av de som svikter henne… det vil jeg ikke klare å leve videre med.

Hennes redsel, ensomhet og smerte er også MIN og på en eller annen måte finner jeg krefter til å snu meg rundt.

JEG SER DEG sier jeg, mens tårene triller sakte nedover øynene mine…

JEG SKAL HJELPE DEG hører jeg meg selv si med grøtet stemme…

Mine øyne treffer hennes… så livløse de er.. finnes det i det hele tatt noe håp for at hun vil komme til å overleve???

Jeg skjelver og fryser om hverandre.. jeg er så REDD….

Så naken og alene… så ENSOM og full av FRYKT

SVEKET av de som skulle ha gitt henne kjærlighet og beskyttelse.

Sakte knyter jeg opp båndene hun er bundet med og hjelper henne ned.. og jeg forstår at hver eneste liten bevegelse både smerter og lindrer henne..SKAMMEN ligger enda som en sort skygge over «rommet», men veggen har jeg kommet igjennom.

Jeg ser på den nakne kroppen hennes og jeg ser skammen i blikket hennes.
DET ER IKKE DIN SKYLD forteller jeg, mens jeg vasker henne og får på henne klær…

En liten HVIT kjole (renhetens og uskyldshetens farve) får hun på seg og jeg merker at hun skjelver av frykt…. JEG ER HER forsikrer jeg igjen… OG JEG TROR DEG……

Jeg grer det flokete håret hennes og fletter to fine fletter som jeg knytter røde sløyfer i.. Rødt er KJÆRLIGHETENS farve forteller jeg henne….

Mens vi står der.. HUN OG JEG… legger jeg merke til øynene hennes som nå har mer liv i seg…. De er grønne.. sier jeg og hun kryper med ett sammen…

DE SIER at de er grønne fordi jeg lyver sier hun… og store tårer triller nedover kinnene hennes…

Nei, det stemmer ikke sier jeg… GRØNT ER HÅPETS FARVE

Øynene dine stråler av HÅP.

JEG SER DEG sier jeg igjen og denne gangen virker det som om hun tror på mine ord.
JEG ER GLAD I DEG sier jeg høyt og lurer samtidig på om jeg kan få gi henne noen gaver..?

Gaver??? «Hva skal du ha betalt for det da… spør hun usikkert….

«Betalt»?

Jeg skal da ikke ha noe betalt for å gi deg gaver forteller jeg henne og lurer på hva hun mener…?

Hun ser skamfull bort, mens jeg forsikrer henne gang på gang at gavene hun får ikke har noen «pris»… de er gitt med UBETINGET KJÆRLIGHET.

JEG STOLER PÅ DEG sier hun og for første gang ser jeg et forsiktig smil….

GAVEN min er et lite kjede med et hjerte anheng på og jeg putter det forsiktig rundt halsen hennes…

NÅ VET DU at jeg ALLTID HAR DEG I MITT HJERTE forteller jeg…. og at JEG ELSKER DEG…        Vi står der helt stille… hånd i hånd….. og det føles TRYGT…. VI ER ETT….

Men, jeg føler ENSOMHETEN hennes…. for den er også ENDEL AV MEG…. og selv om VI idag er omgitt av gode mennesker som gir oss kjærlighet, så bærer vi med oss denne ensomheten som kanskje føles ekstra sterk nå i tiden rundt jul…

ENSOMHET og SAVN for den barndommen vi mistet og den smerten vi har over at de som skulle ha elsket oss gjorde det stikk motsatte…..

Dette er kanskje «sterk kost» for mange.. særlig nå i denne juletiden som «skal være god», men dette VAR MIN VIRKELIGHET og det ER MANGE BARN OG UNGES VIRKELIGHET.

Julen bringer frem sterke følelser og mange sliter med ensomhet og da er det viktig at vi er gode medmennesker som SER OG BRYR OSS…

Med ønsker om en god og fredfull julehøgtid….

GOD JUL….. Klem fra Adéle Marie

Den lille jenta og «døden»….

images-1

«Hun ligger der i den store sengen, helt alene med smerten og dødsangsten. Øynene ligger dypt inne i hodet hennes, de lyser ikke,for selve LIVET har gitt henne opp. Hun har ingen krefter å kjempe med og ingen kjemper heller for henne»

Hvor mange uker eller måneder hun har ligget i den store sengen husker hun ikke, men hun husker Glimt av noe forferdelig som ikke kan nevnes ved navn…

Langt borte fra hører hun stemmer, men det er ikke gode stemmer som vil henne vel, eller bekymrede stemmer som lurer på hvorfor hun er så syk.
Det er SINTE stemmer og selv om hun har sluttet å kjempe kjenner hun allikevel på FRYKTEN.

FRYKTEN er så stor og alt omfattende og den sitter i hele kroppen til den lille jenta.

Så ensom og alene med både FRYKTEN og DØDSANGSTEN… og hun er bare 7 år…

7 år og så tynn og liten som et skjørt aspeløv…

Armene hennes er som små tynne kvister som stikker ut fra kroppen.
Ansiktet er hvitt og kinnene like innhulte som øynene.
Huden er tørr og «innskrumpet» og hun ligger der alene med smerter som er verre en «Helvete»….

Noen kommer inn i rommet, men ingen spør hvordan det går.
Ingen stryker henne over håret eller gir henne en klem.
Langt borte fra aner hun at ordene forteller hvor vanskelig hun er og at hun ikke må tro at noen vil hjelpe henne når hun tuller sånn på denne måten.
Du lager bare problemer for oss sier stemmene langt borte fra, men det er så vidt hun hører dem.

Den lillle jenta som skulle hatt sin første skoledag ligger nå å kjemper for livet sitt.
En kamp som skulle fortsette helt inn i hennes voksne liv.

En kamp hun fremdeles på mange måter kjemper.

Smertene i magen, i mellomgulvet, i hodet og nakken er ubeskrivelige.
Både den gang da og nå.
Men aller verst er allikevel den altomsluttende FRYKTEN.
Så liten, så ensom og så REDD.

Etterhvert som dagene går blir den lille jenta mer «lik» en menneske og allikevel er det ingen som gjør noe..
Den store Adèle kjenner nå på alle disse fortrengte følelsene til den lille jenta og JEG klarer ikke å sitte rolig.
Er bare full av FRYKT… jeg vil LØPE, men klarer det ikke.
Matlysten er nesten borte og jeg KJEMPER.
For jeg VET at den lille jenta må få sin stemme og vite at hun blir sett og hørt.

Den lille Adèle ble ikke det og etterhvert som dagene eller ukene gikk ebbet livet hennes mer og mer ut..
Ikke før hun nesten sto med det ene «benet» i graven reagerte NOEN og fikk henne på sykehus.
Da var den lille jenta i SJOKK…

Diabetes, sa legene og konsentrerte seg om det.. men den lille jenta hadde mye større problemer en «bare» diabetes.

Den lille jenta følte seg fremmed der hun lå i den store sengen på sykehuset.
Hadde dere kommet 15 min senere hadde hun dødd hørte hun legene si…
«Hvem» hadde dødd?, tenkte hun og lurte på hva de voksne snakket om.

En stor mann med sinte øyne sto ved sengekanten og snakket med legene.

Ved siden av sto en dame som var kald som is.
De «virket» bekymret, men den lille jenta var LIVREDD for disse to menneskene.
Ubevisst viste hun nok at det var på grunn av dem den lille jenta nesten hadde dødd.

Men, hvem var disse menneskene? og hvem var egentlig den lille jenta?
Alt virket så fremmed og rart.

«Nå er du frisk nok til å stå opp» sa legene.

Og den lille jenta prøvde virkelig, men bena ville ikke bære henne.
Hun klarte ikke å stå på bena selv, om hun prøvde aldri så mye.
Stopp og tull nå sa de voksne.
Du ER frisk nok til å gå og stå det VET DU
Og, for å bevise det så slapp de henne…

Den lille jenta skjønte at dette kom hun ikke til å klare, men hun protesterte ikke.
Viste vel at det var nytteløst..
Isteden datt hun sammen som en stor potetsekk og de voksne ble sinte.

Den lille jenta gråt ikke..

Hun var bare så ufattelig redd, usikker og full av frykt,men gråte turde hun ikke.

Etter noen uker på sykehus kom den lille jenta «hjem»

(Til «SKREKKENS HUS» ville den voksne Adèle ha sagt. )
For det var ikke noe «hjem» og det var i alle fall ikke trygt.

Den lille jenta som hadde blitt døpt Adèle Marie var ikke lenger tilstede.
Hvem som hadde tatt hennes plass er enda usikkert.

Kanskje var det ikke bare en, men mange som tok hennes plass?

Huset var heller ikke «hennes», for selv om hun på en måte kjente seg igjen så var alt så FREMMED.
Hun fikk også besøk av noen venner, men selv de så ukjente ut.
Det enste den lille jenta fortsatte å kjenne på var frykten, dødsangsten, smerten og ensomheten.

Alle disse tingene har den voksne Adèle snakket om før, men uten at FØLELSENE var koblet like mye på…

Nå FØLER hun dødsangsten, smerten og FRYKTEN til den lille jenta så sterkt og det er vanskelig å klare å holde seg her og nå.
Den voksne Adèle prøver å snakke rolig til den lille jenta og forklarer henne at det er helt i orden at hun er der.

Den voksne Adèle KAN IKKE jage den lille bort, for den voksne VET hvor viktig det er at den lille Adèle får komme frem.

Den VOKSNE Adèle har gode og trygge hjelpere og de hjelper også den lille Adèle❤️❤️❤️

Og den lille Adèle er TRYGG nok til å vise sin smerte og seg selv mer og mer nå.

Med små skritt….

Den voksne Adèle snakker om «Konsekvenser»… det er et ord den lille Adèle ikke kjenner til, men den voksne Adèle LEVER med disse konsekvensene hver eneste dag.
Hun prøver å fortelle den lille at det er bedre for de begge om sannheten kommer frem.

Men den lille Adèle kjenner ikke til andre følelser en FRYKTEN akkurat nå og hun er så fryktelig REDD.
Den voksne Adèle er også redd…
HUN kjenner også på FRYKTEN og SMERTEN til den lille både fysisk og psykisk og selv om hun prøver å si til seg selv at hun er trygg nå, så FØLES det ikke alltid slik.
Både den lille Adèle og den voksne er «små» og sårbare nå og de har et stort behov for å bli sett, bekreftet og hørt.
De har begge behov for det den lille Adèle aldri fikk.
TRYGGHET, OMSORG og KJÆRLIGHET.

De har behov for at folk forstår, at selv om volden, omsorgssvikten og overgrepene sluttet for lenge siden så «LEVER» den allikevel…
Det den lille jenta fortrengte har langt på vei kommet til overflaten, men det er ikke slik at så fort ting er fremme så er det «over»
For NÅ er ikke bare minnene der, nå kommer også de DYPE følelsene frem.

Adele 3

«Kjære dagbok» (del 2)

img_7298

«Kjære dagbok» 

Nå er det vist en stund siden jeg har skrevet
(unnskyld), men jeg er syk igjen…

Jeg har ikke vært på skolen på lenge og idag ringte en av lærerne mine for å spørre hvordan jeg hadde det..
Da hun hørte hva jeg holdt på med beordret hun meg rett i seng, det syntes jeg var litt rart, men jeg gjorde som hun sa og sov hele formiddagen.

Sykehus journal 27.02.-1987

Vekten opp nesten 7 kilo på 1.5 måned. Alt for LAVT blodsukker.

Dog kan vekt oppgangen MULIGENS sees i sammenheng med sist innleggelse (15/1-1987) med stort vekttap den gangen…
Bestiller røngten av benkjernsealder.

«Mine notater»  

Røngten viste at jeg hadde stoppet å vokse og at den sto på 13 år, jeg var på det tidspunktet akkurat fylt 15 år.
I tillegg ble det funnet et gammelt brudd på kravebenet som var grodd igjen feil på grunn av manglende behandling.

Med andre ord, jeg hadde gått med et brukket kraveben UTEN å få behandling og hjelp.
Da de som skulle ha passet på meg ble konfrontert med dette, nektet de for at jeg noensinne hadde brukket kravebenet.

Jeg tror nok legene stusset på dette og her KUNNE de faktisk ha reagert og grepet inn, men det gjorde de dessverre IKKE….

For litt siden fikk jeg tatt et nytt røngten av kravebenet for min lege ville sjekke det opp.
Bildene kom tilbake med følgende notat;

Bildene viser et gammelt brudd som har grodd igjen feil.
Bruddet er etter all sannsynlighet forårsaket av vold og manglende behandling…..

Sykehus journal 02.04.-1987 – Nye sjokk -xxx sier hun passer på Adèle ustanselig – hele døgnet rundt. Nesten ikke vært på skolen. Adèle er temmelig oppstukket

Rapport fra Skole…  flyttet hit xxx 1987
Adèle har hatt et meget stort fravær i høsthalvåret 1-2 dager per uke.
Dette har fortsatt etter at hun begynte her.

Hun har hatt 4 fraværsdager på 2 uker.
Vi ser av karakterkortet at hun har hatt tilbakegang i skoleprestasjoner og tildels mangler karakterer på grunn av stort fravær.

Vi har kontaktet XXX Skole som sier at det pedagogiske opplegget har en tildens til å falle sammen på grunn av stort fravær og andre ting.
Vi tror at det i 9 klasse kan bli nødvendig med hjemmeundervisning hvis fraværet fortsetter.
XXX har sagt at de ikke vil ha hjelp av psykolog.

Det er heller ikke sikkert det blir nødvendig, men vi tror det kan bli vanskelig for Adéle, hvis vi ikke får gitt henne mer faglig og annen hjelp.

Stort fravær på grunn av sukkersyke m.m. har gjort til at hun har gått glipp av store deler av undervisningen.
Vi prøvde å få igang hjemmeundervisning, men hjemmeforholdene første til at det vanskelig lot seg gjennomføre,
Vi har også brukt tid på skolen til å følge opp sykdommen.

En fast og stabil voksenkontakt er blitt ansett som svært viktig for Adèle.
Adèle er svak i de fleste fag.
Det kan skyldes det store fraværet og at hun er svært umoden
Det er nødvendig at en lærer har ansvaret for å følge opp Adèle både når det gjelder fravær, kontakt med hjemmet og ta seg ekstra av henne i timene.
Adèle er en jente som sitter og arbeider stille for seg selv.(16/8-1987)

Kjære dagbok; 

Jeg føler meg så fryktelig ensom, redd og alene og jeg skjønner ikke helt hvorfor.
For litt siden skrev jeg en stil på skolen som jeg synes ble bra, men læreren min så litt rart på meg da jeg fikk den tilbake.
Dette var en STERK fortelling Adéle sa hun…

Mine notater;

Denne stilen var en oppgave hvor vi fritt kunne skrive om hva vi ville.
Jeg «valgte» å skrive en historie om en jente som ble voldtatt og om skammen hun slet med etterpå.

Stilen var veldig detaljert og jeg skjønner nå at jeg har skrevet om meg selv…
Det gjør forferdelig vondt å tenke på alle de signalene jeg sendte ut… alle ropene om hjelp og den enorme ensomheten og skamfølelsen jeg satt med.

På dette tidspunket hadde volden, omsorgssvikten og overgrepene foregått i 15 år UTEN at noen hadde SETT eller REAGERT.

Tilbake satt ei ung jente som hadde stoppet opp i utvikling og vekst.. ei jente som mistet mye av sin skolegang, ei jente som ikke var som alle andre og som følte seg uendelig ensom.

Vennskap ble ikke så «enkelt» for hun var ikke som alle andre…. og det ble mer og mer synlig.

Mange barn og unge lever et liv i FRYKT og et liv i TERROR…
I mange hjem skjer det ting i det skulte..
Barn har sin egen måte å overleve på når de utsettes for store traumer og påkjenninger.
Vi VOKSNE har et stort ansvar når det gjelder å SE og BRY oss…

La oss SAMMEN kjempe for at BARN OG UNGE skal ha en god oppvekst og barndom.
La oss SAMMEN GJØRE EN FORSKJELL, SE OG BRY OSS og ikke minst REAGERE når vi sitter med den «Magefølelsen»…

Å SNAKKE HØYT om vold,incest, voldtekt og omsorgssvikt er med på å BRYTE TABUER og gi barn og unge som trenger det hjelp.

MEN, det hjelper ikke KUN å SNAKKE, man MÅ også HANDLE…
Selvfølgelig så skal man IKKE se med uro på hvert barn som er litt annerledes eller oppfører seg «unormalt», men vi bør ALLE gå en runde med oss selv når vi vet om et barn eller ungdom vi bekymrer oss over..

Sitter du med en veldig dårlig magefølelse… ikke la det stoppe der.
Våg å reagere, ikke vent på at alle andre skal gjøre det..
Ta kontakt med noen du kan drøfte dine bekymringer med og følg det opp.
I «verste fall» tar du feil.. i «beste» fall kan du REDDE ET LIV!!!

Jeg velger å avslutte dette innlegget med to vers av diktet
«DU SKAL IKKE SOVE»
(Arnulf Øverland)

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

«Kjære dagbok» (Del 1)

dsc_1348

Kjære dagbok..
I dag er jeg hjemme fra skolen igjen for jeg er syk,jeg har så vondt i hele kroppen, men jeg skjønner ikke hvorfor.
Jeg tenker ofte på døden..er så fryktelig redd for den..
Egentlig er jeg ganske så ofte redd og lei meg, men de forteller meg at jeg må ta meg sammen og ikke være så selvopptatt og snakke så mye om meg selv hele tiden.
Skjønner de ikke at det er nettopp det jeg trenger?
At noen SER MEG?

Det er «stille» i huset og jeg har mest lyst til å bare ligge å stirre ut i løse luften, men jeg kan jo ikke det for jeg har mange oppgaver som må gjøres selv om jeg er syk.
Må vaske klær, gå ut med hunden, rydde, vaske og endel andre ting, men jeg er så fryktelig sliten.

Jeg tar en pause nå for å gjøre de tingene jeg skal, ellers blir det bråk.. så skriver jeg heller litt mer senere.

SYKEHUSETS JOURNAL 27.05.1986

Adéle kommer nå til avdelingen fordi hun over tid har blitt mer og mer fjern og er nesten i sjokk.

Kjære dagbok;
Mormor er død og jeg er så lei meg og nå skal de selge hytta også.. tror ikke jeg orker dette lenger.
Jeg føler at jeg mister så mye, alt som er godt…
Tror kanskje det var min feil at mormor døde, at jeg ikke passet godt nok på henne.
Hun hadde falt på do da jeg kom hjem fra skolen en dag og hadde store sår, det var fryktelig ekkelt for det ene såret var veldig dypt og jeg ble så redd.
Heldigvis fikk jeg hjelp så vi fikk ringt sykebil og jeg fikk sitte på.
Men, etter det fikk jeg ikke lov å se mormor igjen.. og nå er hun død og kanskje det er min feil.. Hvordan skal jeg kunne leve da?

NY INNLEGGELSE; 18.09.1986 
Adèle har vært innlagt en rekke ganger p.g.a. sin diabetes.
Hun innlegges nå igjen på grunn av økende blodsukker over tid.
Pasienten er inntørket og det har vært en god del problemer, noe av dette kan kanskje tilskrives en vanskelig «hjemmesituasjon» der Adéle er mye overlatt til seg selv og andre ting.

JOURNAL SYKEHUS ; 07.10-1986 
Adèle innlegges igjen på grunn av høyt blodsukker.
Innleggelses dagen målte man blodsukker på 44…
Vurdering; Man har ikke avslørt noen slendrian fra Adèle Marie`s side hva det gjelder sprøytesetting og kosthold. Bør følges opp.

Januar 1997 – Kjære dagbok;
Jeg lovte å skrive senere i går, men så skjedde det noe som gjorde til at jeg ikke rakk det.
Siden jeg var syk så kom xxx å hentet meg..kan ikke være hjemme når jeg er syk, derfor må jeg bli med henne hjem isteden,for der kan hun «ta vare på meg»

Jeg synes det er så ekkelt, for hjemme hos henne er det så skittent over alt og hundene både tisser og bæsjer inne hele tiden.
Ingen rydder opp etter dem, men noen ganger legger de litt papir over der de har gjort fra seg.
Det luktet så vondt når vi kom inn og jeg brakk meg nesten

Det lå bæsj og tiss over hele huset, hundene lå innestengt i et bittelite rom og det var skitt over alt…

Jeg skjønner at skitten i huset har ligger der lenge for noe av den er skikkelig inntørket..

Vi har vært innom å kjøpt mat og xxx har vært på vinmonopolet så da blir det kos sier hun..
Gruer meg til å sitte i denne skitten og legge meg.. alt føles så ekkelt.

Kjære dagbok;
Nå har jeg ryddet og vasket hele huset, selv om jeg er syk og har feber.
Etter det sa xxx at jeg kunne få hjelpe henne med å rydde nede i kjelleren (boden)
Jeg skulle få penger for det sa hun, men jeg føler meg så dårlig..
Skjønner ikke hvorfor jeg må gjøre dette når jeg er syk?

Nå har jeg vært kjempe flink å ryddet i papirer nede i boden i 8 timer og jeg er kjempe skitten og veldig sliten..

Jeg orker egentlig ikke å skrive så mye, men nå skal vi «kose oss» og jeg skal få penger..

I dag hadde xxx kjøpt nye klær til meg, men de er så rare..
Jeg liker dem egentlig ikke og forstår ikke hvorfor jeg må ha dem på, men jeg tør ikke å si nei for da blir det bråk og det vil jeg ikke for da blir xxx enda sykere.
Hun har fortalt meg at hun er alvorlig syk og kan dø og det må jo ikke skje, derfor er det best å gjøre som hun sier.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så kvalm og redd..nå skal vi jo ha det «koselig»…
Hundene er over alt og jeg synes det er så ekkelt med all dritten og at de skal egle seg inn på meg hele tiden, men jeg kan ikke si nei…
Jeg skal prøve å skrive mere snart.

Hilsen Adéle 14, snart 15 år.

Nytt sykehus, Journal notat den 15.01-1987
Pasienten ble innlagt som øyeblikkelig hjelp den 15/1, hadde da i flere måneder ligget meget høyt i blodsukker.
Man har ikke opplysninger om hvor stort vekttapet har vært, men det kan se ut som om det er betydelig.
Egentlig ingen holdepunkter om hvorfor det hele har gått så galt.
Har nå angivelig tatt kontakt med oss fordi de skal flytte
Hvorvidt de har vært misfornøyd med det forrige sykehuset vites ikke.

Det ble av tidsnød ikke gjort klinisk undersøkelse, pasienten virker imidlertid betydelig sine nesten 15 år. Nesten små barnslig..
OBS! Pasienten har et stort avik i høyde og har stoppet å vokse.
Må få opplysninger fra sykehus og skole…. Bør følges nøye videre!!!

FORTSETTELSE FØLGER….

Sorg og savn og en følelse av maktesløshet….

egersund-250

Jeg sitter å stirrer ut av vinduet i klasserommet, prøver å følge med, men klumpen i magen bare vokser og vokser… Tror du han oppdager at jeg ikke har fått gjort leksene mine?          
Må jeg igjen stå «skolerett» og bli hengt ut foran hele klassen?

Han trenger ikke kalle meg dum, for jeg VET at jeg er det.. skjønner jo ikke noe av det som blir lært bort i det hele tatt og ikke gjør jeg leksene mine heller…

Jo, jeg skjønner godt at læreren og de andre elevene synes jeg er dum… og jeg føler på en maktesløshet som enda ikke har funnet ordene sine.

En maktesløshet over livet og at det helvete jeg lever i aldri tar slutt…

Jeg kjenner en maktesløshet over at ordene bare hopper rundt og ikke fester seg i det hele tatt og jeg kjenner en maktesløshet over at ikke noen SER at noe er ALVORLIG GALT…

Jeg er kun 13-14 år, men allikevel er jeg så mye mindre en det… jeg er kun et lite barn som IKKE fikk den omsorgen, kjærligheten og oppfølgingen jeg skulle ha fått.

Det er ikke noe rart at jeg følte meg dum, selv om jeg ikke var det..

Men, det gjør så vondt… så forferdelig vondt å føle seg dum, annerledes og utenfor..            
Jeg har forstått at jeg ikke er som «alle andre», men jeg har ikke forstått HVORFOR…

Andre barn kunne gå hjem etter skolen og møte kjærlighet, omsorg og trygghet når de kom hjem, jeg kunne ikke det…

Andre barn fikk hjelp og oppfølging til å gjøre leksene sine, jeg fikk aldri det…

Andre barn trengte ikke å komme hjem til en dør som var låst og en dement mormor som trengte all oppmerksomhet, omsorg og pleie hun kunne få.. for jeg viste ALDRI hva som ventet meg når døra først ble låst opp.

Ville hun ligge der alene i sin egen møkk, fordi hun ikke hadde klart å komme seg på toalettet?

Tenk om hun hadde falt ut av sengen og ikke kommet seg opp igjen?…

Andre barn trengte ikke å konstant gå rundt med en redsel over hva som ville vente dem den dagen..

Og, andre barn trengte ikke å være redd for slag, spark, fysisk, psykisk og seksuell vold hver eneste dag uten at noen så det…

Mens jeg satt der på skolen og stirret ut av vinduet, var det ikke fordi jeg synes det læreren sa var kjedelig eller at jeg ikke gadd å følge med…

Hadde han sett blikket mitt,hadde han kanskje sett at det var tomt og uten liv?                
Hadde han sett «smilet» mitt, hadde han kanskje sett at det ikke var ekte?

Tenk om….

Ja, tenk om noen hadde turt å tenke den tanken at den eleven som satt foran dem ikke var en giddelaus ungdom, men et barn som så sårt trengte å bli sett..

Tenk hvordan det hadde vært om læreren hadde turt å se BAK alle «forkledningene» mine, at han hadde spurt meg HVORFOR jeg ikke gjorde leksene mine, eller HVORFOR jeg stort sett aldri hadde gym på skolen…

Tenk om han hadde SETT at de såkalte «anfallene» mine ikke (kun) skyltes diabetes eller epilepsi, men at de var mestrings strategier som gjorde at jeg den gang faktisk overlevde…

Tenk om noen hadde spurt seg selv hvorfor jeg gikk rundt i de samme klærne flere dager på rad, selv om de luktet vondt… eller hvorfor håret mitt så fett og ustelt ut….

Og, tenk om noen hadde reagert på tomheten i blikket mitt eller måten jeg gikk på…

Jeg får vondt langt inn i hjertet mitt, for hun sliter så, denne unge jenta… hun føler seg så forferdelig ensom og hun hungrer etter å bli holdt og fortalt at hun er viktig.

Hun trenger så sårt en klem, en god klem… ikke en som er full av «sødme» eller seksuelle handlinger…

Men, hvorfor sa hun ikke noe, tenker du kanskje nå?…

Jeg sa kanskje ikke noe med ord, for jeg dissosierte/fortrengte bort alt det vonde… jeg hadde tross alt (over) levd med seksuelle overgrep, vold og omsorgssvikt i 13-14 år allerede.. det VAR min hverdag.. sånn var det bare… For hvordan skulle jeg ellers ha overlevd???

Men, jeg SA det på ANDRE MÅTER…

Jeg «SA» det blandt annet ved å stoppe å vokse og utvikle meg…

Jeg «SA» det gjennom stadige innleggelser på sykehus hvor jeg gang på gang nesten holdt på å miste livet.

Jeg «VISTE» det gjennom merkelig oppførsel og gange, og jeg «VISTE» det da jeg som 13 åring skrev en detaljert skolestil om voldtekt…

Jeg «FORTALTE» det med et alt for stort fravær fra skolen, som resulterte i at jeg ikke fikk tatt eksamen i 9.klasse…

Jeg «FORTALTE» det gjennom at jeg ikke gjorde lekser, eller at jeg som vanligvis var svært så høflig plutselig begynte å kaste spon i timen, eller jukse åpenlyst på prøver.

DE kunne ha SETT det om de hadde VIST litt mer om hva vold og overgrep gjør med et barn og HVA de skulle sett etter…

MANGE sviktet meg den gangen, og MANGE fortsatte å svikte meg i mange år, både i skole, helsevesen og andre…

Selv «nære» familiemedlemmer sviktet stort da de ikke sa ifra om de forholdene de faktisk SÅ….

Jeg har den siste tiden følt at noe var på vei til å trenge seg frem, men jeg har vært  så REDD…

Hadde ikke lyst til å kjenne på de vonde følelsene eller ta tak i de tankene som dukket opp.. triggere over alt.. sånne helt «normale» lyder eller lukter eller andre ting … Fiske lukt, smasking, tygging av tyggegummi… alt dette gjorde meg dårlig og kvalm….

Følelsen av ensomhet og annerledeshet kom tilbake for fullt og jeg følte meg «liten» og svært sårbar.. Mange «små» ting som etterhvert ble ganske så «store»…

For, jeg VET jo innerst inne at det ikke nytter å flykte… jeg MÅ ta tak i disse tingene og bearbeide og jobbe med de…

Sorgen og savnet etter det som skulle ha vært… etter foreldre som bare ønsket meg alt godt er som et stort vondt og åpent sår, men jeg VET det går over og at det er viktig å sørge og kjenne på de vonde følelsene.

Idag, har jeg heldigvis mange små og store støttespillere rundt meg… den familien jeg har kontakt med idag har JEG VALGT SELV…

Den familien som utførte alle disse onde handlingene mot meg har JEG VALGT BORT og jeg SAVNER DEM IKKE ET SEKUND.. Det føles ut som en lettelse at de ikke lenger er i livet mitt og endelig kan jeg FØLE MEG FRI…

Jeg har gode venner som ikke ser på meg som et offer, men som en overlever, for jeg NEKTER å bli i offerrollen..

 
Det har hjulpet meg masse å være ÅPEN om alt som har skjedd, så det kommer jeg til å fortsette med.. SKAMMEN er IKKE MIN og det var IKKE MIN SKYLD..

Jeg går med hodet hevet som det mennesket jeg er i dag… et menneske som IKKE har tatt med seg ondskapen jeg opplevde videre, men som jobber for åpenhet, forståelse og medmenneskelighet…

Et menneske som ENDELIG tør å tro på seg selv og som (forhåpentligvis) er med på å gjøre en forskjell…

Jeg VELGER å være litt stolt av det mennesket jeg er idag, det mennesket som står opp både for seg selv og for andre…

Kreativitet og arbeid med barn og unge har hjulpet meg mye på veien, for i det «arbeidet» MÅ jeg være HER OG NÅ… og jeg møter en medmenneskelighet, varme og omsorg jeg setter svært høyt.

Sammen med disse flotte menneskene kan jeg være MEG og det er GODT NOK!

Nå har jeg skrevet av meg noen tanker, det begynner å bli en stund siden sist…

Jeg ser jeg fremdeles har noe «rusk»  i krokene og noen «troll» som må ut i sollyset… Derfor er det godt å vite at jeg har mennesker rundt meg som heier på meg og at jeg har andre gode ting i hverdagen som hjelper meg gjennom de litt «tyngre» stundene..

Derfor slipper jeg ikke taket i denne unge jenta og hennes tanker og følelser helt enda.

HUN FORTJENER Å BLI SETT OG HØRT….

(Fortsettelse følger)

 

Vold fra kvinner er fortsatt tabu i det Norske samfunnet?…

DSC_0511

«Det er MYE bedre med overgrep fra 2-3 kvinner en overgrep fra 1 mann»

Jeg trodde jeg leste feil da jeg så denne kommentaren på Tv 2 sine nettsider for ca en uke siden… Er det virkelig slik folk flest tenker?
At vold og overgrep er helt greit når det kommer fra kvinner?
At det da ikke er så «farlig»?

At ikke kvinner er istand til å ødelegge et barns liv?

Når det verste sjokket og kvalmen hadde gitt seg, bladde jeg videre nedover i kommentar feltet….
Og det jeg så var ganske så skremmende..
Denne kvinnen var ikke alene om å tenke slik…
Svært mange av disse kommentarene gav meg et «speilbilde» av at DE ikke trodde kvinner kunne gjøre barn og unge noe vondt, mens menn derimot.. de var «djevelen» selv og burde fjernes fra alt arbeid med barn…

VIRKELIG… jeg kjenner jeg blir RASENDE…. En sånn tankegang er ikke bare krenkende mot oss som faktisk har vært utsatt fra kvinner, men også direkte farlig.

Siden jeg la ut forrige blogg innlegg hvor jeg startet med å sette fokus på kvinner og overgrep, har jeg mottatt flere henvendelser fra mennesker (både kvinner og menn) som har vært utsatt for kvinners vold på ulike områder. Mange av dem sitter med stor skam og tør ikke fortelle at de har vært utsatt fra kvinner.

En god del av disse menneskene (inkludert meg selv) synes det er vondt at dette med kvinner og vold blir bagatellisert i det Norske samfunnet. Vi synes det er feigt at media ikke setter et mye større lys på at BÅDE KVINNER OG MENN kan gjøre barns hverdag til et «levende mareritt»

Men, vi blir ikke hørt… Media er med på å legge lokk på denne problemstillingen og mange tør ikke snakke om at de har blitt utsatt OGSÅ fra kvinner….

Norge MÅ begynne å sette fokus på at vold og overgrep faktisk skjer, både fra kvinner og menn. Og at kvinners vold er like skadelig som vold fra menn. Vi kan ikke lenger finne oss i at noen gjemmer seg bak den tanken om at ALLE KVINNER kun er gode omsorgspersoner, for det stemmer ikke.

Jeg sitter her i dag som en OVERLEVER etter både kvinner og menns vold og hat.   Selv om jeg idag lever et bra liv, med gode mennesker rundt meg lever jeg fortsatt med konsekvensene av de traumene jeg har blitt utsatt for.
Noen av de tingene jeg har strevd mest med er volden, voldtektene og svikene fra kvinnene.

Jeg skammet meg veldig lenge fordi jeg ikke klarte å stoppe denne volden… de var jo tross alt «kvinner» og kanskje ikke så fysisk sterke i sin vold?

Jeg skammet meg fordi samfunnet så ut til å GODTA KVINNERS VOLD….
Og jeg skammet meg fordi jeg trodde det var min skyld… At jeg kanskje hadde gjort noe galt og «fortjente» den volden de utsatte meg for.

Og, da snakker jeg ikke «bare» om den seksualiserte volden, som var ille nok… Jeg snakker også om den psykiske og sadistiske volden, den som slettes ikke alltid er så lett å se og vanskelig å sette ord på.

Inni meg er det ei lita jente som er både sår, fortvilet og redd…
Hun forsto ikke at de «kjærtegnene» hun  fikk fra de voksne var langt over grensen til det som er «normalt»…
Hun fikk jo i alle fall oppmerksomhet og «godhet» så lenge det varte…
Og, det var jo ikke ALLTID de voksne var sinte når de gav henne denne «kjærligheten» heller… Tvert i mot…
Noen ganger var de svært så kosete og kjærlige, på sin måte…

Denne lille jenta viste ikke ,at det ikke var normalt at voksne kvinner og menn befølte henne på steder som var «private»… For det hadde ingen fortalt henne…

Hennes hverdag bestod i denne «kosen» sammen med den andre volden som hadde mange ulike ansikter… Og, det hadde også mine overgripere, noe som gjorde hverdagen svært så uforutsigbar… Det som var riktig den ene dagen, kunne resultere i nye overgrep den andre.

For en ensomhet jeg satt med som liten, for et HELVETE jeg levde i, et helvete svært få kan sette seg helt inn i. Fantasien strekker ikke til og det er kun meg og meg alene som fullt og helt klarer å forså den rekkevidden av volden og svikene de utsatte meg for.

Åpenhet er viktig for meg, den fjerner noe av den skammen jeg sitter med som ikke tilhører meg. Åpenhet fjerner noe av ensomheten og tausheten rundt disse vanskelige temaer som er en del av mitt liv. Åpenhet redder liv og gir flere mennesker muligheten til å se at de ikke er alene. Åpenhet er viktig for at andre skal kunne forstå hvor ille det kan være å vokse opp i et hjem hvor det hverken finnes trygge mennesker eller steder.

Når vi VELGER å fortelle barn at det kun er MENN som gjør vonde ting med barn, er vi med på at mange barn ikke får den hjelpen de trenger. Barn MÅ lære om grenser og om hva som er god og dårlig berøring og kjærlighet. Barn MÅ lære at voksne ikke skal stikke hverken kjønnsorganer eller  andre ting inn i dem. Barn MÅ lære at det ikke er greit at voksne sier stygge ting til dem, eller gjør narr av dem.

(Selv når det er deres egene foreldre)

Vi MÅ lære barn at det er greit å si i fra når de føler seg redde og når noen gjør dem vondt. Vi MÅ stole på barn som prøver å fortelle oss om vonde hemmeligheter og vi MÅ tørre å være trygge voksne som GJØR NOE…

Barn har mange måter å fortelle at noe er galt på, det kan være stemme, kroppsspråk, blikk, tegninger osv. Det er mer sjelden at barn forteller om vold, overgrep og omsorgssvikt en at de gjør det. Tilliten til voksne mennesker og da særlig foreldre og nære omsorgspersoner er meget sterk. For i et barns øyne kan ikke voksne gjøre noe galt, særlig ikke «mamma og pappa».

Nå mener jeg IKKE at vi skal se etter overgrep over alt, men jeg mener at det er viktige at vi holder fast ved åpenheten og at vi lærer barn forskjellen på gode og dårlige hemmeligheter og berøringer. Det er viktig at vi snakker med både voksne og barn om at det finne både kvinner og menn som gjør dumme ting med barn. Også de som kan SE snille og gode ut… Og ikke «bare» menn i hvite varebiler….

Vi må snakke med barn om følelser og selv gå foran med et godt eksempel.. Ser barn at voksne kan snakke om og vise følelser, skjønner de at det ikke er så farlig… Barn må se at voksne kan både gråte og le og vi også kan bli sinte og lei oss.

Men, når noen voksne er sinte mot barn hele tiden, gjør narr av dem, slår dem, og gjør andre vonde ting med barn, så må de tørre å si ifra. Og vi voksne må lytte og tørre å spørre videre når barn forteller. Kanskje er det bare helt «uskyldige» ting som har skjedd, men hva skjer når vi ikke finner ut av dette og barnet blir gående med en hemmelighet som i verste fall kan ta liv. Vi har ingen flere liv å miste, barndommen kommer ikke i reprise…

Fortsettelse følger….

 

 

Kvinner som utfører vold og overgrep, finnes de? (Del 1)

11717544_10152873930575800_6146332524529248343_o

Nok en gang hører vi om en stygg overgreps sak.

Denne gangen er det i en barnehage i Bergen, men den kunne like gjerne ha foregått hvor som helst i dette landet.
Det vi frykter mest har igjen skjedd med små uskyldige barn.

Nok en gang spør vi oss selv «Hvordan er dette mulig»?

Han var jo så snill med barna, godt likt av både barn, foreldre og ansatte…

Hvordan kan en mann gjøre sånne ting  når han var så «snill»?
Om jeg spør deg; «Beskriv en person som utfører vold og overgrep mot barn, uten å tenke deg særlig om». Hva ville du ha svart?

Jeg tror de aller fleste ville ha svart EN MANN?

Kanskje en som er litt slaskete og «ekkel»?
En du automatisk får en dårlig mage følelse av å være sammen med?

En som kanskje drikker, raver rundt og er litt rapp i kjeften?

Det er nok et slikt «bilde» de fleste sitter med om hvordan en som forgriper seg på barn ser ut og oppfører seg.

Som følge av de siste overgreps sakene, har noen barnehager gått til tiltak for å begrense faren for overgep, noe som i seg selv ikke er en dum ting å gjøre…
Men det å KUN stenge menn ute fra de situasjoner der de tror overgrep kan skje er kanskje ikke den riktige veien å gå?

Dessverre er det sånn at overgrep skjer, hver dag og ikke kun i «bleieskift situasjoner»..

Undskyld meg…
Hvor er fornuften til de menneskene som tror at det BARE er MENN som forgriper seg på barn?
Og, hvor er kompetansen til de som tror at disse overgrepene kun skjer i situasjoner der bleieskift er involvert?

Hva VET folk egentlig om vold og overgep mot barn?

OG hva slags «bilde» sitter de med av en typisk overgriper?

Er det virkelig slik at det kun er MENN som forgriper seg på små barn?

Da skal jeg fortelle dere en «NYHET»

Selv om det kan virke som det er flest menn som forgriper seg på barn, så er dette bare «halve sannheten». Vi snakker nemlig ikke særlig høyt om kvinner, vold og overgrep….

I Norge i 2016 er dette fremdeles TABU å snakke om…. Hvorfor?

Jeg blir ganske skremt når jeg leser enkelte utsagn,  hvor det til stadighet finnes «unnskyldninger» når det er kvinner som utfører de mest grusomme ting mot barn.

Disse utsagnene  gjør meg rasende….

VIRKELIG… NOK ER NOK…. NÅ MÅ FOLK VÅKNE å SE og FORSTÅ at også KVINNER kan voldta, misbruke og gjøre de styggeste ting mot små barn. (Både egne barn og andres)

Vi SER det bare ikke, eller VIL vi rett og slett IKKE SE?

For det gjør noe med oss, det å rokke ved «kvinne rollen».

Det er ikke sånn det skal være?

Det er «bare» de mest gale menneskene som kan gjøre noe sånt? Er det ikke?

Eller var de kanskje litt stresset, stakkars dem…
De har jo så mye å stri med….

For oss som har blitt utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt fra kvinner, så føles det som en ekstra stor belastning når vi både ser og hører at samfunnet ikke vil innse at sånt skjer.
For vi VET at OGSÅ KVINNER kan gjøre sånne ting mot barn…

VI også har kjent dette på  kropp og sjel og VI er både KVINNER (Jenter) og MENN (Gutter) som har blitt voldtatt og slått helse løse av KVINNER

Men, mange TØR IKKE å si det, de skammer seg, for SAMFUNNET godtar ikke sånt «vås»….
Så, da er det mye bedre å bære denne skammen alene, for VI blir ikke trodd allikevel.

Er det virkelig sånn vi vil ha det?

Vil vi virkelig forsette å la være å se at kvinner ikke alltid er de snille omsorgspersonene vi ønsker at de skal være?
For det er det vi gjør, når vi VELGER å lukke øynene for at overgripere finnes blant både kvinner og menn.

Jeg mener ikke at vi skal hyle opp i et enstemmig kor der vi SER overgripere over alt….
Det er lov å tenke fornuftig også her…

MEN…..

Vi må klare å SE at folk av BEGGE KJØNN kan utføre de mest grusomme ting, også de som tilsynelatende SER snille og greie ut.

Vi må ha bedre rutiner der hvor barn ferdes og vi må ha en mye større ÅPENHET om disse tingene. Å snakke med barn om følelser og om grenser er utrolig viktig, for det er ikke farlig å snakke med barn om disse tingene.

Det er mye farligere å la være.

Å snakke med små barn om seksualitet, utfordrer oss som voksne. Mange av oss blir så redde for å si noe «feil» at vi heller lar være…

Å KUN lære barn at det finnes farlige menn der ute, blir forferdelig galt… da har vi gått mange ti år tilbake i utvikling.

Noen av de jeg har snakket med som har opplevd ulike typer vold fra kvinner, forteller meg følgende;

Det finnes en stor motvilje i samfunnet til å se at også kvinner kan gå langt over streken»

Jeg fikk også vite at svarene de fikk når de prøvde å fortelle dette til noen, var blant annet;

» Ja, men du hadde vel gjort noe galt? Og da fortjente du det, gjorde du ikke ?»

Med andre ord, vi bekrefter det overgriper har sagt til barnet…
At det er deres skyld….

Når jeg først er inne på dette med at barnet får skylden for tilsynelatende helt «uskyldige» ting, kom et minne fra en gang jeg som liten gjorde noe helt utilgivelig…
(Ja, sikkert mange andre ganger også, men denne husker jeg særs godt)

Det var 1. Mai  (jeg gikk kanskje i 3-4 klasse) og jeg og mange av de andre barna i gata syntes det var fryktelig spennende å få gå i 1. Mai toget.

Der var det fengende rytmer, god stemning og flott musikk og samtidig så kunne vi jo øve oss til 17.Mai (Selveste barnas dag)
Det lå ikke noe politisk bak det hele… kun lek og moro.
Ikke noe «mer»… trodde jeg, helt til jeg kom hjem.

Da manglet det ikke på stygge ord og hat fulle ytringer…

Hvordan kunne jeg finne på noe sånt som å stille opp i et 1. Mai tog?

Viste jeg ikke hva kommunisme var?
Eller var jeg/vi rett og slett blitt hjernevasket av læreren vår?
Jeg ble regelrett dratt opp trappa etter armene, satt på en stol og kryss forhørt.
Og DET var den «milde» biten.
Noe av grunnen til at jeg husker dette så godt, var at det resten av den dagen og dagene som fulgte ble utført så grove, sadistiske, seksuelle, voldelige og psykiske overgrep mot meg at jeg knapt klarte å stå på bena.

«Merkene» var nok ikke så synlige for folk flest, foruten at gangen min var noe merkelig og jeg nok må ha vært ganske «fjern».

I tillegg lurer jeg på om det kan ha vært denne gangen jeg brakk kravebenet mitt?
Dog, er jeg er ikke helt sikker på om det var denne gangen ,eller om de har skjedd en annen gang. Men, en ting jeg helt sikkert vet, er at det bruddet aldri ble sett til av en lege og at det grodde igjen feil uten behandling…

Og, akkurat et brukket kraveben ER synlig også hos et barn…..

Den følelsen jeg satt med, er nesten ubeskrivelig… for jeg kunne ikke forstå at det var så galt å gå i et 1. Mai tog.
Jeg klarte ikke å forstå at de kunne straffe meg så hardt fordi jeg hadde vært med å lekt med de andre barna…

Når det nærmet seg 17. Mai det året, var jeg livredd og  det med god grunn…

For igjen ble jeg minnet på at «lek og moro» straffet seg og at «lek» for meg, ikke var det samme som «lek» for dem.
Igjen ble jeg minnet på at jeg kun var til bry og at jeg hadde meg selv å takke.
Gang på gang ble jeg minnet på at mitt liv ikke hadde noen verdi, for dem…
Og sånn fortsatte det,helt til jeg kunne være «til nytte» for dem,  for da hadde jeg nok en slags «verdi», men ikke som et menneske…

Kanskje tror du nå at disse fæle overgrepene ble utført av kun menn?

Da tar du nok grundig feil, for de ble utført av BÅDE KVINNER OG MENN….

Og, det er faktisk kvinnenes vold jeg husker som aller mest traumatisk og krenkende.
Det er svikene fra det mennesket jeg burde kunne ha stolt på og som skulle ha gitt meg ubetinget kjærlighet jeg kjenner sterkest på.
Det er også svikene fra dem som forsto ,og ikke gjorde noe jeg kjenner gjør meg sint,

Jeg fikk til stadighet høre utad at jeg var en god  skuespiller, en «Sarah Bernhard»(kjent dramatisk skuespiller).
Derfor måtte ikke folk tro på alt det sprø jeg kunne komme til å fortelle…

Ute blandt folk, ble jeg holdt i et «jerngrep», kun med blikk eller kropps språk…
For ikke all vold er like «synlig» for andre og den psykiske volden er like skadelig som den fysiske eller seksualiserte volden.
Den er bare så mye lettere å glemme og mye vanskeligere å sette ord på så folk virkelig forstår.

Jeg kjenner at jeg blir ganske så maktesløs når jeg merker den motstanden mange har til å VILLE SE at kvinner også kan utføre vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt mot barn og unge.
I tillegg så føler jeg at media ofte er litt feige når det gjelder å sette fokus på også dette.
Kanskje «selger» det ikke like bra?
La meg gi dere en liten tanke sånn helt på tampen;

Vi leser til stadighet om menn som blir tatt og noen ganger også dømt for vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Vi hører også om menn som blir tatt, siktet og noen ganger dømt for seksuelle og andre overgrep mot barn i f.eks barnehage, skole og andre steder hvor barn og unge ferdes («les fritidsaktiviteter» m.m.) I tillegg til dette, så hører vi også ofte om menn som laster ned ulovlig barneporno på nettet og «lurer» barn og unge på nett og sosiale medier.

Hvor ofte hører vi om at kvinner gjør det sammme?

Og blir kvinner siktet og dømt på samme måte som menn?

Jeg tror egentlig svaret på de to siste spørsmålene er ganske så klare?

Men tør vi se og innrømme det?

Betyr dette at kvinner IKKE utfører vold og overgrep mot barn?

 

Fortsettelse følger…..