«Kjære dagbok» (del 2)

img_7298

«Kjære dagbok» 

Nå er det vist en stund siden jeg har skrevet
(unnskyld), men jeg er syk igjen…

Jeg har ikke vært på skolen på lenge og idag ringte en av lærerne mine for å spørre hvordan jeg hadde det..
Da hun hørte hva jeg holdt på med beordret hun meg rett i seng, det syntes jeg var litt rart, men jeg gjorde som hun sa og sov hele formiddagen.

Sykehus journal 27.02.-1987

Vekten opp nesten 7 kilo på 1.5 måned. Alt for LAVT blodsukker.

Dog kan vekt oppgangen MULIGENS sees i sammenheng med sist innleggelse (15/1-1987) med stort vekttap den gangen…
Bestiller røngten av benkjernsealder.

«Mine notater»  

Røngten viste at jeg hadde stoppet å vokse og at den sto på 13 år, jeg var på det tidspunktet akkurat fylt 15 år.
I tillegg ble det funnet et gammelt brudd på kravebenet som var grodd igjen feil på grunn av manglende behandling.

Med andre ord, jeg hadde gått med et brukket kraveben UTEN å få behandling og hjelp.
Da de som skulle ha passet på meg ble konfrontert med dette, nektet de for at jeg noensinne hadde brukket kravebenet.

Jeg tror nok legene stusset på dette og her KUNNE de faktisk ha reagert og grepet inn, men det gjorde de dessverre IKKE….

For litt siden fikk jeg tatt et nytt røngten av kravebenet for min lege ville sjekke det opp.
Bildene kom tilbake med følgende notat;

Bildene viser et gammelt brudd som har grodd igjen feil.
Bruddet er etter all sannsynlighet forårsaket av vold og manglende behandling…..

Sykehus journal 02.04.-1987 – Nye sjokk -xxx sier hun passer på Adèle ustanselig – hele døgnet rundt. Nesten ikke vært på skolen. Adèle er temmelig oppstukket

Rapport fra Skole…  flyttet hit xxx 1987
Adèle har hatt et meget stort fravær i høsthalvåret 1-2 dager per uke.
Dette har fortsatt etter at hun begynte her.

Hun har hatt 4 fraværsdager på 2 uker.
Vi ser av karakterkortet at hun har hatt tilbakegang i skoleprestasjoner og tildels mangler karakterer på grunn av stort fravær.

Vi har kontaktet XXX Skole som sier at det pedagogiske opplegget har en tildens til å falle sammen på grunn av stort fravær og andre ting.
Vi tror at det i 9 klasse kan bli nødvendig med hjemmeundervisning hvis fraværet fortsetter.
XXX har sagt at de ikke vil ha hjelp av psykolog.

Det er heller ikke sikkert det blir nødvendig, men vi tror det kan bli vanskelig for Adéle, hvis vi ikke får gitt henne mer faglig og annen hjelp.

Stort fravær på grunn av sukkersyke m.m. har gjort til at hun har gått glipp av store deler av undervisningen.
Vi prøvde å få igang hjemmeundervisning, men hjemmeforholdene første til at det vanskelig lot seg gjennomføre,
Vi har også brukt tid på skolen til å følge opp sykdommen.

En fast og stabil voksenkontakt er blitt ansett som svært viktig for Adèle.
Adèle er svak i de fleste fag.
Det kan skyldes det store fraværet og at hun er svært umoden
Det er nødvendig at en lærer har ansvaret for å følge opp Adèle både når det gjelder fravær, kontakt med hjemmet og ta seg ekstra av henne i timene.
Adèle er en jente som sitter og arbeider stille for seg selv.(16/8-1987)

Kjære dagbok; 

Jeg føler meg så fryktelig ensom, redd og alene og jeg skjønner ikke helt hvorfor.
For litt siden skrev jeg en stil på skolen som jeg synes ble bra, men læreren min så litt rart på meg da jeg fikk den tilbake.
Dette var en STERK fortelling Adéle sa hun…

Mine notater;

Denne stilen var en oppgave hvor vi fritt kunne skrive om hva vi ville.
Jeg «valgte» å skrive en historie om en jente som ble voldtatt og om skammen hun slet med etterpå.

Stilen var veldig detaljert og jeg skjønner nå at jeg har skrevet om meg selv…
Det gjør forferdelig vondt å tenke på alle de signalene jeg sendte ut… alle ropene om hjelp og den enorme ensomheten og skamfølelsen jeg satt med.

På dette tidspunket hadde volden, omsorgssvikten og overgrepene foregått i 15 år UTEN at noen hadde SETT eller REAGERT.

Tilbake satt ei ung jente som hadde stoppet opp i utvikling og vekst.. ei jente som mistet mye av sin skolegang, ei jente som ikke var som alle andre og som følte seg uendelig ensom.

Vennskap ble ikke så «enkelt» for hun var ikke som alle andre…. og det ble mer og mer synlig.

Mange barn og unge lever et liv i FRYKT og et liv i TERROR…
I mange hjem skjer det ting i det skulte..
Barn har sin egen måte å overleve på når de utsettes for store traumer og påkjenninger.
Vi VOKSNE har et stort ansvar når det gjelder å SE og BRY oss…

La oss SAMMEN kjempe for at BARN OG UNGE skal ha en god oppvekst og barndom.
La oss SAMMEN GJØRE EN FORSKJELL, SE OG BRY OSS og ikke minst REAGERE når vi sitter med den «Magefølelsen»…

Å SNAKKE HØYT om vold,incest, voldtekt og omsorgssvikt er med på å BRYTE TABUER og gi barn og unge som trenger det hjelp.

MEN, det hjelper ikke KUN å SNAKKE, man MÅ også HANDLE…
Selvfølgelig så skal man IKKE se med uro på hvert barn som er litt annerledes eller oppfører seg «unormalt», men vi bør ALLE gå en runde med oss selv når vi vet om et barn eller ungdom vi bekymrer oss over..

Sitter du med en veldig dårlig magefølelse… ikke la det stoppe der.
Våg å reagere, ikke vent på at alle andre skal gjøre det..
Ta kontakt med noen du kan drøfte dine bekymringer med og følg det opp.
I «verste fall» tar du feil.. i «beste» fall kan du REDDE ET LIV!!!

Jeg velger å avslutte dette innlegget med to vers av diktet
«DU SKAL IKKE SOVE»
(Arnulf Øverland)

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

«Kjære dagbok» (Del 1)

dsc_1348

Kjære dagbok..
I dag er jeg hjemme fra skolen igjen for jeg er syk,jeg har så vondt i hele kroppen, men jeg skjønner ikke hvorfor.
Jeg tenker ofte på døden..er så fryktelig redd for den..
Egentlig er jeg ganske så ofte redd og lei meg, men de forteller meg at jeg må ta meg sammen og ikke være så selvopptatt og snakke så mye om meg selv hele tiden.
Skjønner de ikke at det er nettopp det jeg trenger?
At noen SER MEG?

Det er «stille» i huset og jeg har mest lyst til å bare ligge å stirre ut i løse luften, men jeg kan jo ikke det for jeg har mange oppgaver som må gjøres selv om jeg er syk.
Må vaske klær, gå ut med hunden, rydde, vaske og endel andre ting, men jeg er så fryktelig sliten.

Jeg tar en pause nå for å gjøre de tingene jeg skal, ellers blir det bråk.. så skriver jeg heller litt mer senere.

SYKEHUSETS JOURNAL 27.05.1986

Adéle kommer nå til avdelingen fordi hun over tid har blitt mer og mer fjern og er nesten i sjokk.

Kjære dagbok;
Mormor er død og jeg er så lei meg og nå skal de selge hytta også.. tror ikke jeg orker dette lenger.
Jeg føler at jeg mister så mye, alt som er godt…
Tror kanskje det var min feil at mormor døde, at jeg ikke passet godt nok på henne.
Hun hadde falt på do da jeg kom hjem fra skolen en dag og hadde store sår, det var fryktelig ekkelt for det ene såret var veldig dypt og jeg ble så redd.
Heldigvis fikk jeg hjelp så vi fikk ringt sykebil og jeg fikk sitte på.
Men, etter det fikk jeg ikke lov å se mormor igjen.. og nå er hun død og kanskje det er min feil.. Hvordan skal jeg kunne leve da?

NY INNLEGGELSE; 18.09.1986 
Adèle har vært innlagt en rekke ganger p.g.a. sin diabetes.
Hun innlegges nå igjen på grunn av økende blodsukker over tid.
Pasienten er inntørket og det har vært en god del problemer, noe av dette kan kanskje tilskrives en vanskelig «hjemmesituasjon» der Adéle er mye overlatt til seg selv og andre ting.

JOURNAL SYKEHUS ; 07.10-1986 
Adèle innlegges igjen på grunn av høyt blodsukker.
Innleggelses dagen målte man blodsukker på 44…
Vurdering; Man har ikke avslørt noen slendrian fra Adèle Marie`s side hva det gjelder sprøytesetting og kosthold. Bør følges opp.

Januar 1997 – Kjære dagbok;
Jeg lovte å skrive senere i går, men så skjedde det noe som gjorde til at jeg ikke rakk det.
Siden jeg var syk så kom xxx å hentet meg..kan ikke være hjemme når jeg er syk, derfor må jeg bli med henne hjem isteden,for der kan hun «ta vare på meg»

Jeg synes det er så ekkelt, for hjemme hos henne er det så skittent over alt og hundene både tisser og bæsjer inne hele tiden.
Ingen rydder opp etter dem, men noen ganger legger de litt papir over der de har gjort fra seg.
Det luktet så vondt når vi kom inn og jeg brakk meg nesten

Det lå bæsj og tiss over hele huset, hundene lå innestengt i et bittelite rom og det var skitt over alt…

Jeg skjønner at skitten i huset har ligger der lenge for noe av den er skikkelig inntørket..

Vi har vært innom å kjøpt mat og xxx har vært på vinmonopolet så da blir det kos sier hun..
Gruer meg til å sitte i denne skitten og legge meg.. alt føles så ekkelt.

Kjære dagbok;
Nå har jeg ryddet og vasket hele huset, selv om jeg er syk og har feber.
Etter det sa xxx at jeg kunne få hjelpe henne med å rydde nede i kjelleren (boden)
Jeg skulle få penger for det sa hun, men jeg føler meg så dårlig..
Skjønner ikke hvorfor jeg må gjøre dette når jeg er syk?

Nå har jeg vært kjempe flink å ryddet i papirer nede i boden i 8 timer og jeg er kjempe skitten og veldig sliten..

Jeg orker egentlig ikke å skrive så mye, men nå skal vi «kose oss» og jeg skal få penger..

I dag hadde xxx kjøpt nye klær til meg, men de er så rare..
Jeg liker dem egentlig ikke og forstår ikke hvorfor jeg må ha dem på, men jeg tør ikke å si nei for da blir det bråk og det vil jeg ikke for da blir xxx enda sykere.
Hun har fortalt meg at hun er alvorlig syk og kan dø og det må jo ikke skje, derfor er det best å gjøre som hun sier.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så kvalm og redd..nå skal vi jo ha det «koselig»…
Hundene er over alt og jeg synes det er så ekkelt med all dritten og at de skal egle seg inn på meg hele tiden, men jeg kan ikke si nei…
Jeg skal prøve å skrive mere snart.

Hilsen Adéle 14, snart 15 år.

Nytt sykehus, Journal notat den 15.01-1987
Pasienten ble innlagt som øyeblikkelig hjelp den 15/1, hadde da i flere måneder ligget meget høyt i blodsukker.
Man har ikke opplysninger om hvor stort vekttapet har vært, men det kan se ut som om det er betydelig.
Egentlig ingen holdepunkter om hvorfor det hele har gått så galt.
Har nå angivelig tatt kontakt med oss fordi de skal flytte
Hvorvidt de har vært misfornøyd med det forrige sykehuset vites ikke.

Det ble av tidsnød ikke gjort klinisk undersøkelse, pasienten virker imidlertid betydelig sine nesten 15 år. Nesten små barnslig..
OBS! Pasienten har et stort avik i høyde og har stoppet å vokse.
Må få opplysninger fra sykehus og skole…. Bør følges nøye videre!!!

FORTSETTELSE FØLGER….

Sorg og savn og en følelse av maktesløshet….

egersund-250

Jeg sitter å stirrer ut av vinduet i klasserommet, prøver å følge med, men klumpen i magen bare vokser og vokser… Tror du han oppdager at jeg ikke har fått gjort leksene mine?          
Må jeg igjen stå «skolerett» og bli hengt ut foran hele klassen?

Han trenger ikke kalle meg dum, for jeg VET at jeg er det.. skjønner jo ikke noe av det som blir lært bort i det hele tatt og ikke gjør jeg leksene mine heller…

Jo, jeg skjønner godt at læreren og de andre elevene synes jeg er dum… og jeg føler på en maktesløshet som enda ikke har funnet ordene sine.

En maktesløshet over livet og at det helvete jeg lever i aldri tar slutt…

Jeg kjenner en maktesløshet over at ordene bare hopper rundt og ikke fester seg i det hele tatt og jeg kjenner en maktesløshet over at ikke noen SER at noe er ALVORLIG GALT…

Jeg er kun 13-14 år, men allikevel er jeg så mye mindre en det… jeg er kun et lite barn som IKKE fikk den omsorgen, kjærligheten og oppfølgingen jeg skulle ha fått.

Det er ikke noe rart at jeg følte meg dum, selv om jeg ikke var det..

Men, det gjør så vondt… så forferdelig vondt å føle seg dum, annerledes og utenfor..            
Jeg har forstått at jeg ikke er som «alle andre», men jeg har ikke forstått HVORFOR…

Andre barn kunne gå hjem etter skolen og møte kjærlighet, omsorg og trygghet når de kom hjem, jeg kunne ikke det…

Andre barn fikk hjelp og oppfølging til å gjøre leksene sine, jeg fikk aldri det…

Andre barn trengte ikke å komme hjem til en dør som var låst og en dement mormor som trengte all oppmerksomhet, omsorg og pleie hun kunne få.. for jeg viste ALDRI hva som ventet meg når døra først ble låst opp.

Ville hun ligge der alene i sin egen møkk, fordi hun ikke hadde klart å komme seg på toalettet?

Tenk om hun hadde falt ut av sengen og ikke kommet seg opp igjen?…

Andre barn trengte ikke å konstant gå rundt med en redsel over hva som ville vente dem den dagen..

Og, andre barn trengte ikke å være redd for slag, spark, fysisk, psykisk og seksuell vold hver eneste dag uten at noen så det…

Mens jeg satt der på skolen og stirret ut av vinduet, var det ikke fordi jeg synes det læreren sa var kjedelig eller at jeg ikke gadd å følge med…

Hadde han sett blikket mitt,hadde han kanskje sett at det var tomt og uten liv?                
Hadde han sett «smilet» mitt, hadde han kanskje sett at det ikke var ekte?

Tenk om….

Ja, tenk om noen hadde turt å tenke den tanken at den eleven som satt foran dem ikke var en giddelaus ungdom, men et barn som så sårt trengte å bli sett..

Tenk hvordan det hadde vært om læreren hadde turt å se BAK alle «forkledningene» mine, at han hadde spurt meg HVORFOR jeg ikke gjorde leksene mine, eller HVORFOR jeg stort sett aldri hadde gym på skolen…

Tenk om han hadde SETT at de såkalte «anfallene» mine ikke (kun) skyltes diabetes eller epilepsi, men at de var mestrings strategier som gjorde at jeg den gang faktisk overlevde…

Tenk om noen hadde spurt seg selv hvorfor jeg gikk rundt i de samme klærne flere dager på rad, selv om de luktet vondt… eller hvorfor håret mitt så fett og ustelt ut….

Og, tenk om noen hadde reagert på tomheten i blikket mitt eller måten jeg gikk på…

Jeg får vondt langt inn i hjertet mitt, for hun sliter så, denne unge jenta… hun føler seg så forferdelig ensom og hun hungrer etter å bli holdt og fortalt at hun er viktig.

Hun trenger så sårt en klem, en god klem… ikke en som er full av «sødme» eller seksuelle handlinger…

Men, hvorfor sa hun ikke noe, tenker du kanskje nå?…

Jeg sa kanskje ikke noe med ord, for jeg dissosierte/fortrengte bort alt det vonde… jeg hadde tross alt (over) levd med seksuelle overgrep, vold og omsorgssvikt i 13-14 år allerede.. det VAR min hverdag.. sånn var det bare… For hvordan skulle jeg ellers ha overlevd???

Men, jeg SA det på ANDRE MÅTER…

Jeg «SA» det blandt annet ved å stoppe å vokse og utvikle meg…

Jeg «SA» det gjennom stadige innleggelser på sykehus hvor jeg gang på gang nesten holdt på å miste livet.

Jeg «VISTE» det gjennom merkelig oppførsel og gange, og jeg «VISTE» det da jeg som 13 åring skrev en detaljert skolestil om voldtekt…

Jeg «FORTALTE» det med et alt for stort fravær fra skolen, som resulterte i at jeg ikke fikk tatt eksamen i 9.klasse…

Jeg «FORTALTE» det gjennom at jeg ikke gjorde lekser, eller at jeg som vanligvis var svært så høflig plutselig begynte å kaste spon i timen, eller jukse åpenlyst på prøver.

DE kunne ha SETT det om de hadde VIST litt mer om hva vold og overgrep gjør med et barn og HVA de skulle sett etter…

MANGE sviktet meg den gangen, og MANGE fortsatte å svikte meg i mange år, både i skole, helsevesen og andre…

Selv «nære» familiemedlemmer sviktet stort da de ikke sa ifra om de forholdene de faktisk SÅ….

Jeg har den siste tiden følt at noe var på vei til å trenge seg frem, men jeg har vært  så REDD…

Hadde ikke lyst til å kjenne på de vonde følelsene eller ta tak i de tankene som dukket opp.. triggere over alt.. sånne helt «normale» lyder eller lukter eller andre ting … Fiske lukt, smasking, tygging av tyggegummi… alt dette gjorde meg dårlig og kvalm….

Følelsen av ensomhet og annerledeshet kom tilbake for fullt og jeg følte meg «liten» og svært sårbar.. Mange «små» ting som etterhvert ble ganske så «store»…

For, jeg VET jo innerst inne at det ikke nytter å flykte… jeg MÅ ta tak i disse tingene og bearbeide og jobbe med de…

Sorgen og savnet etter det som skulle ha vært… etter foreldre som bare ønsket meg alt godt er som et stort vondt og åpent sår, men jeg VET det går over og at det er viktig å sørge og kjenne på de vonde følelsene.

Idag, har jeg heldigvis mange små og store støttespillere rundt meg… den familien jeg har kontakt med idag har JEG VALGT SELV…

Den familien som utførte alle disse onde handlingene mot meg har JEG VALGT BORT og jeg SAVNER DEM IKKE ET SEKUND.. Det føles ut som en lettelse at de ikke lenger er i livet mitt og endelig kan jeg FØLE MEG FRI…

Jeg har gode venner som ikke ser på meg som et offer, men som en overlever, for jeg NEKTER å bli i offerrollen..

 
Det har hjulpet meg masse å være ÅPEN om alt som har skjedd, så det kommer jeg til å fortsette med.. SKAMMEN er IKKE MIN og det var IKKE MIN SKYLD..

Jeg går med hodet hevet som det mennesket jeg er i dag… et menneske som IKKE har tatt med seg ondskapen jeg opplevde videre, men som jobber for åpenhet, forståelse og medmenneskelighet…

Et menneske som ENDELIG tør å tro på seg selv og som (forhåpentligvis) er med på å gjøre en forskjell…

Jeg VELGER å være litt stolt av det mennesket jeg er idag, det mennesket som står opp både for seg selv og for andre…

Kreativitet og arbeid med barn og unge har hjulpet meg mye på veien, for i det «arbeidet» MÅ jeg være HER OG NÅ… og jeg møter en medmenneskelighet, varme og omsorg jeg setter svært høyt.

Sammen med disse flotte menneskene kan jeg være MEG og det er GODT NOK!

Nå har jeg skrevet av meg noen tanker, det begynner å bli en stund siden sist…

Jeg ser jeg fremdeles har noe «rusk»  i krokene og noen «troll» som må ut i sollyset… Derfor er det godt å vite at jeg har mennesker rundt meg som heier på meg og at jeg har andre gode ting i hverdagen som hjelper meg gjennom de litt «tyngre» stundene..

Derfor slipper jeg ikke taket i denne unge jenta og hennes tanker og følelser helt enda.

HUN FORTJENER Å BLI SETT OG HØRT….

(Fortsettelse følger)

 

Vold fra kvinner er fortsatt tabu i det Norske samfunnet?…

DSC_0511

«Det er MYE bedre med overgrep fra 2-3 kvinner en overgrep fra 1 mann»

Jeg trodde jeg leste feil da jeg så denne kommentaren på Tv 2 sine nettsider for ca en uke siden… Er det virkelig slik folk flest tenker?
At vold og overgrep er helt greit når det kommer fra kvinner?
At det da ikke er så «farlig»?

At ikke kvinner er istand til å ødelegge et barns liv?

Når det verste sjokket og kvalmen hadde gitt seg, bladde jeg videre nedover i kommentar feltet….
Og det jeg så var ganske så skremmende..
Denne kvinnen var ikke alene om å tenke slik…
Svært mange av disse kommentarene gav meg et «speilbilde» av at DE ikke trodde kvinner kunne gjøre barn og unge noe vondt, mens menn derimot.. de var «djevelen» selv og burde fjernes fra alt arbeid med barn…

VIRKELIG… jeg kjenner jeg blir RASENDE…. En sånn tankegang er ikke bare krenkende mot oss som faktisk har vært utsatt fra kvinner, men også direkte farlig.

Siden jeg la ut forrige blogg innlegg hvor jeg startet med å sette fokus på kvinner og overgrep, har jeg mottatt flere henvendelser fra mennesker (både kvinner og menn) som har vært utsatt for kvinners vold på ulike områder. Mange av dem sitter med stor skam og tør ikke fortelle at de har vært utsatt fra kvinner.

En god del av disse menneskene (inkludert meg selv) synes det er vondt at dette med kvinner og vold blir bagatellisert i det Norske samfunnet. Vi synes det er feigt at media ikke setter et mye større lys på at BÅDE KVINNER OG MENN kan gjøre barns hverdag til et «levende mareritt»

Men, vi blir ikke hørt… Media er med på å legge lokk på denne problemstillingen og mange tør ikke snakke om at de har blitt utsatt OGSÅ fra kvinner….

Norge MÅ begynne å sette fokus på at vold og overgrep faktisk skjer, både fra kvinner og menn. Og at kvinners vold er like skadelig som vold fra menn. Vi kan ikke lenger finne oss i at noen gjemmer seg bak den tanken om at ALLE KVINNER kun er gode omsorgspersoner, for det stemmer ikke.

Jeg sitter her i dag som en OVERLEVER etter både kvinner og menns vold og hat.   Selv om jeg idag lever et bra liv, med gode mennesker rundt meg lever jeg fortsatt med konsekvensene av de traumene jeg har blitt utsatt for.
Noen av de tingene jeg har strevd mest med er volden, voldtektene og svikene fra kvinnene.

Jeg skammet meg veldig lenge fordi jeg ikke klarte å stoppe denne volden… de var jo tross alt «kvinner» og kanskje ikke så fysisk sterke i sin vold?

Jeg skammet meg fordi samfunnet så ut til å GODTA KVINNERS VOLD….
Og jeg skammet meg fordi jeg trodde det var min skyld… At jeg kanskje hadde gjort noe galt og «fortjente» den volden de utsatte meg for.

Og, da snakker jeg ikke «bare» om den seksualiserte volden, som var ille nok… Jeg snakker også om den psykiske og sadistiske volden, den som slettes ikke alltid er så lett å se og vanskelig å sette ord på.

Inni meg er det ei lita jente som er både sår, fortvilet og redd…
Hun forsto ikke at de «kjærtegnene» hun  fikk fra de voksne var langt over grensen til det som er «normalt»…
Hun fikk jo i alle fall oppmerksomhet og «godhet» så lenge det varte…
Og, det var jo ikke ALLTID de voksne var sinte når de gav henne denne «kjærligheten» heller… Tvert i mot…
Noen ganger var de svært så kosete og kjærlige, på sin måte…

Denne lille jenta viste ikke ,at det ikke var normalt at voksne kvinner og menn befølte henne på steder som var «private»… For det hadde ingen fortalt henne…

Hennes hverdag bestod i denne «kosen» sammen med den andre volden som hadde mange ulike ansikter… Og, det hadde også mine overgripere, noe som gjorde hverdagen svært så uforutsigbar… Det som var riktig den ene dagen, kunne resultere i nye overgrep den andre.

For en ensomhet jeg satt med som liten, for et HELVETE jeg levde i, et helvete svært få kan sette seg helt inn i. Fantasien strekker ikke til og det er kun meg og meg alene som fullt og helt klarer å forså den rekkevidden av volden og svikene de utsatte meg for.

Åpenhet er viktig for meg, den fjerner noe av den skammen jeg sitter med som ikke tilhører meg. Åpenhet fjerner noe av ensomheten og tausheten rundt disse vanskelige temaer som er en del av mitt liv. Åpenhet redder liv og gir flere mennesker muligheten til å se at de ikke er alene. Åpenhet er viktig for at andre skal kunne forstå hvor ille det kan være å vokse opp i et hjem hvor det hverken finnes trygge mennesker eller steder.

Når vi VELGER å fortelle barn at det kun er MENN som gjør vonde ting med barn, er vi med på at mange barn ikke får den hjelpen de trenger. Barn MÅ lære om grenser og om hva som er god og dårlig berøring og kjærlighet. Barn MÅ lære at voksne ikke skal stikke hverken kjønnsorganer eller  andre ting inn i dem. Barn MÅ lære at det ikke er greit at voksne sier stygge ting til dem, eller gjør narr av dem.

(Selv når det er deres egene foreldre)

Vi MÅ lære barn at det er greit å si i fra når de føler seg redde og når noen gjør dem vondt. Vi MÅ stole på barn som prøver å fortelle oss om vonde hemmeligheter og vi MÅ tørre å være trygge voksne som GJØR NOE…

Barn har mange måter å fortelle at noe er galt på, det kan være stemme, kroppsspråk, blikk, tegninger osv. Det er mer sjelden at barn forteller om vold, overgrep og omsorgssvikt en at de gjør det. Tilliten til voksne mennesker og da særlig foreldre og nære omsorgspersoner er meget sterk. For i et barns øyne kan ikke voksne gjøre noe galt, særlig ikke «mamma og pappa».

Nå mener jeg IKKE at vi skal se etter overgrep over alt, men jeg mener at det er viktige at vi holder fast ved åpenheten og at vi lærer barn forskjellen på gode og dårlige hemmeligheter og berøringer. Det er viktig at vi snakker med både voksne og barn om at det finne både kvinner og menn som gjør dumme ting med barn. Også de som kan SE snille og gode ut… Og ikke «bare» menn i hvite varebiler….

Vi må snakke med barn om følelser og selv gå foran med et godt eksempel.. Ser barn at voksne kan snakke om og vise følelser, skjønner de at det ikke er så farlig… Barn må se at voksne kan både gråte og le og vi også kan bli sinte og lei oss.

Men, når noen voksne er sinte mot barn hele tiden, gjør narr av dem, slår dem, og gjør andre vonde ting med barn, så må de tørre å si ifra. Og vi voksne må lytte og tørre å spørre videre når barn forteller. Kanskje er det bare helt «uskyldige» ting som har skjedd, men hva skjer når vi ikke finner ut av dette og barnet blir gående med en hemmelighet som i verste fall kan ta liv. Vi har ingen flere liv å miste, barndommen kommer ikke i reprise…

Fortsettelse følger….

 

 

Kvinner som utfører vold og overgrep, finnes de? (Del 1)

11717544_10152873930575800_6146332524529248343_o

Nok en gang hører vi om en stygg overgreps sak.

Denne gangen er det i en barnehage i Bergen, men den kunne like gjerne ha foregått hvor som helst i dette landet.
Det vi frykter mest har igjen skjedd med små uskyldige barn.

Nok en gang spør vi oss selv «Hvordan er dette mulig»?

Han var jo så snill med barna, godt likt av både barn, foreldre og ansatte…

Hvordan kan en mann gjøre sånne ting  når han var så «snill»?
Om jeg spør deg; «Beskriv en person som utfører vold og overgrep mot barn, uten å tenke deg særlig om». Hva ville du ha svart?

Jeg tror de aller fleste ville ha svart EN MANN?

Kanskje en som er litt slaskete og «ekkel»?
En du automatisk får en dårlig mage følelse av å være sammen med?

En som kanskje drikker, raver rundt og er litt rapp i kjeften?

Det er nok et slikt «bilde» de fleste sitter med om hvordan en som forgriper seg på barn ser ut og oppfører seg.

Som følge av de siste overgreps sakene, har noen barnehager gått til tiltak for å begrense faren for overgep, noe som i seg selv ikke er en dum ting å gjøre…
Men det å KUN stenge menn ute fra de situasjoner der de tror overgrep kan skje er kanskje ikke den riktige veien å gå?

Dessverre er det sånn at overgrep skjer, hver dag og ikke kun i «bleieskift situasjoner»..

Undskyld meg…
Hvor er fornuften til de menneskene som tror at det BARE er MENN som forgriper seg på barn?
Og, hvor er kompetansen til de som tror at disse overgrepene kun skjer i situasjoner der bleieskift er involvert?

Hva VET folk egentlig om vold og overgep mot barn?

OG hva slags «bilde» sitter de med av en typisk overgriper?

Er det virkelig slik at det kun er MENN som forgriper seg på små barn?

Da skal jeg fortelle dere en «NYHET»

Selv om det kan virke som det er flest menn som forgriper seg på barn, så er dette bare «halve sannheten». Vi snakker nemlig ikke særlig høyt om kvinner, vold og overgrep….

I Norge i 2016 er dette fremdeles TABU å snakke om…. Hvorfor?

Jeg blir ganske skremt når jeg leser enkelte utsagn,  hvor det til stadighet finnes «unnskyldninger» når det er kvinner som utfører de mest grusomme ting mot barn.

Disse utsagnene  gjør meg rasende….

VIRKELIG… NOK ER NOK…. NÅ MÅ FOLK VÅKNE å SE og FORSTÅ at også KVINNER kan voldta, misbruke og gjøre de styggeste ting mot små barn. (Både egne barn og andres)

Vi SER det bare ikke, eller VIL vi rett og slett IKKE SE?

For det gjør noe med oss, det å rokke ved «kvinne rollen».

Det er ikke sånn det skal være?

Det er «bare» de mest gale menneskene som kan gjøre noe sånt? Er det ikke?

Eller var de kanskje litt stresset, stakkars dem…
De har jo så mye å stri med….

For oss som har blitt utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt fra kvinner, så føles det som en ekstra stor belastning når vi både ser og hører at samfunnet ikke vil innse at sånt skjer.
For vi VET at OGSÅ KVINNER kan gjøre sånne ting mot barn…

VI også har kjent dette på  kropp og sjel og VI er både KVINNER (Jenter) og MENN (Gutter) som har blitt voldtatt og slått helse løse av KVINNER

Men, mange TØR IKKE å si det, de skammer seg, for SAMFUNNET godtar ikke sånt «vås»….
Så, da er det mye bedre å bære denne skammen alene, for VI blir ikke trodd allikevel.

Er det virkelig sånn vi vil ha det?

Vil vi virkelig forsette å la være å se at kvinner ikke alltid er de snille omsorgspersonene vi ønsker at de skal være?
For det er det vi gjør, når vi VELGER å lukke øynene for at overgripere finnes blant både kvinner og menn.

Jeg mener ikke at vi skal hyle opp i et enstemmig kor der vi SER overgripere over alt….
Det er lov å tenke fornuftig også her…

MEN…..

Vi må klare å SE at folk av BEGGE KJØNN kan utføre de mest grusomme ting, også de som tilsynelatende SER snille og greie ut.

Vi må ha bedre rutiner der hvor barn ferdes og vi må ha en mye større ÅPENHET om disse tingene. Å snakke med barn om følelser og om grenser er utrolig viktig, for det er ikke farlig å snakke med barn om disse tingene.

Det er mye farligere å la være.

Å snakke med små barn om seksualitet, utfordrer oss som voksne. Mange av oss blir så redde for å si noe «feil» at vi heller lar være…

Å KUN lære barn at det finnes farlige menn der ute, blir forferdelig galt… da har vi gått mange ti år tilbake i utvikling.

Noen av de jeg har snakket med som har opplevd ulike typer vold fra kvinner, forteller meg følgende;

Det finnes en stor motvilje i samfunnet til å se at også kvinner kan gå langt over streken»

Jeg fikk også vite at svarene de fikk når de prøvde å fortelle dette til noen, var blant annet;

» Ja, men du hadde vel gjort noe galt? Og da fortjente du det, gjorde du ikke ?»

Med andre ord, vi bekrefter det overgriper har sagt til barnet…
At det er deres skyld….

Når jeg først er inne på dette med at barnet får skylden for tilsynelatende helt «uskyldige» ting, kom et minne fra en gang jeg som liten gjorde noe helt utilgivelig…
(Ja, sikkert mange andre ganger også, men denne husker jeg særs godt)

Det var 1. Mai  (jeg gikk kanskje i 3-4 klasse) og jeg og mange av de andre barna i gata syntes det var fryktelig spennende å få gå i 1. Mai toget.

Der var det fengende rytmer, god stemning og flott musikk og samtidig så kunne vi jo øve oss til 17.Mai (Selveste barnas dag)
Det lå ikke noe politisk bak det hele… kun lek og moro.
Ikke noe «mer»… trodde jeg, helt til jeg kom hjem.

Da manglet det ikke på stygge ord og hat fulle ytringer…

Hvordan kunne jeg finne på noe sånt som å stille opp i et 1. Mai tog?

Viste jeg ikke hva kommunisme var?
Eller var jeg/vi rett og slett blitt hjernevasket av læreren vår?
Jeg ble regelrett dratt opp trappa etter armene, satt på en stol og kryss forhørt.
Og DET var den «milde» biten.
Noe av grunnen til at jeg husker dette så godt, var at det resten av den dagen og dagene som fulgte ble utført så grove, sadistiske, seksuelle, voldelige og psykiske overgrep mot meg at jeg knapt klarte å stå på bena.

«Merkene» var nok ikke så synlige for folk flest, foruten at gangen min var noe merkelig og jeg nok må ha vært ganske «fjern».

I tillegg lurer jeg på om det kan ha vært denne gangen jeg brakk kravebenet mitt?
Dog, er jeg er ikke helt sikker på om det var denne gangen ,eller om de har skjedd en annen gang. Men, en ting jeg helt sikkert vet, er at det bruddet aldri ble sett til av en lege og at det grodde igjen feil uten behandling…

Og, akkurat et brukket kraveben ER synlig også hos et barn…..

Den følelsen jeg satt med, er nesten ubeskrivelig… for jeg kunne ikke forstå at det var så galt å gå i et 1. Mai tog.
Jeg klarte ikke å forstå at de kunne straffe meg så hardt fordi jeg hadde vært med å lekt med de andre barna…

Når det nærmet seg 17. Mai det året, var jeg livredd og  det med god grunn…

For igjen ble jeg minnet på at «lek og moro» straffet seg og at «lek» for meg, ikke var det samme som «lek» for dem.
Igjen ble jeg minnet på at jeg kun var til bry og at jeg hadde meg selv å takke.
Gang på gang ble jeg minnet på at mitt liv ikke hadde noen verdi, for dem…
Og sånn fortsatte det,helt til jeg kunne være «til nytte» for dem,  for da hadde jeg nok en slags «verdi», men ikke som et menneske…

Kanskje tror du nå at disse fæle overgrepene ble utført av kun menn?

Da tar du nok grundig feil, for de ble utført av BÅDE KVINNER OG MENN….

Og, det er faktisk kvinnenes vold jeg husker som aller mest traumatisk og krenkende.
Det er svikene fra det mennesket jeg burde kunne ha stolt på og som skulle ha gitt meg ubetinget kjærlighet jeg kjenner sterkest på.
Det er også svikene fra dem som forsto ,og ikke gjorde noe jeg kjenner gjør meg sint,

Jeg fikk til stadighet høre utad at jeg var en god  skuespiller, en «Sarah Bernhard»(kjent dramatisk skuespiller).
Derfor måtte ikke folk tro på alt det sprø jeg kunne komme til å fortelle…

Ute blandt folk, ble jeg holdt i et «jerngrep», kun med blikk eller kropps språk…
For ikke all vold er like «synlig» for andre og den psykiske volden er like skadelig som den fysiske eller seksualiserte volden.
Den er bare så mye lettere å glemme og mye vanskeligere å sette ord på så folk virkelig forstår.

Jeg kjenner at jeg blir ganske så maktesløs når jeg merker den motstanden mange har til å VILLE SE at kvinner også kan utføre vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt mot barn og unge.
I tillegg så føler jeg at media ofte er litt feige når det gjelder å sette fokus på også dette.
Kanskje «selger» det ikke like bra?
La meg gi dere en liten tanke sånn helt på tampen;

Vi leser til stadighet om menn som blir tatt og noen ganger også dømt for vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Vi hører også om menn som blir tatt, siktet og noen ganger dømt for seksuelle og andre overgrep mot barn i f.eks barnehage, skole og andre steder hvor barn og unge ferdes («les fritidsaktiviteter» m.m.) I tillegg til dette, så hører vi også ofte om menn som laster ned ulovlig barneporno på nettet og «lurer» barn og unge på nett og sosiale medier.

Hvor ofte hører vi om at kvinner gjør det sammme?

Og blir kvinner siktet og dømt på samme måte som menn?

Jeg tror egentlig svaret på de to siste spørsmålene er ganske så klare?

Men tør vi se og innrømme det?

Betyr dette at kvinner IKKE utfører vold og overgrep mot barn?

 

Fortsettelse følger…..

 

 

Et uønsket barn….

 

Adele Marie Moe

«Horeunge, løgner… du ligner på faren din…   
Han var like udugelig som deg»  ..                      

Du forstår det Adèle?
Jeg tar automatisk hendene opp for å beskytte meg, både for ordene og for slagene jeg vet kommer….
Kroppen skjelver og jeg prøver å forme et «nei», men jeg vet ikke om ordene kommer ut, jeg tror ikke det.
Jeg kan ikke huske at jeg gråt så mye heller, turde vel ikke.

Jeg sa aldri i mot, jeg skrek ikke, jeg gjorde aldri motstand..

Jeg prøvde bare å beskytte meg på best mulig måte.
Noen ganger bestod den «beskyttelsen» i å glemme (fortrenge), noen ganger bestod den i å skade meg selv,mens andre ganger ble drømmene og fantasien min redning. Jeg kjente ikke til noen annen virkelighet en den jeg levde med.

Smilet mitt, det som så veldig mange snakker om fra jeg var liten, ble også en slags beskyttelse. Smilet og latteren skulte det onde, det beskyttet de onde handlingene og det beskyttet de som gjorde meg så vondt.
Allikevel lurer jeg på om det virkelig beskyttet meg?
Det er både godt og hyggelig at folk husker meg og smilet mitt, men samtidig er det litt sårt.
Det smilet jeg hadde den gangen, det skulte så mange vonde hemmeligheter…  Hadde ting vært annerledes om jeg hadde oppført meg på en annen måte?

Eller ville det gjort til at jeg hadde fått enda en ting å skamme meg over?

«Du er slem Adèle, ikke glem det….
Hvordan tror du vi føler oss når du er så ond»?
Ikke glem at vi har tatt vare på deg Adèle, ikke glem alt vi gjør for deg, alt vi har ofret… Ikke glem det Adèle….

Du VET at faren din var en slem mann Adèle?.

HAN ville ikke en gang ha noe med deg å gjøre og det sier vel sitt Adèle… Gjør det ikke???

Jeg kjenner kvalmen sprer seg i kroppen, jeg kjenner gråten sprenger i brystet og tårene bryter frem i øyekroken. Halsen snører seg sammen og nå renner tårene i strie strømmer. Det gjør så vondt å være et uønsket barn, selv den dag i dag gjør det vondt. Barnet i meg får lov til å kjenne på følelsene nå, barnet i meg får lov til å gråte, barnet i meg får lov til å fortelle sin historie og det lindrer den verste smerten.

Vi har hørt historiene fra «gamle dager» om de «uekte barna», de som var født utenom ekteskap. Jeg vet ikke hvor lenge man skrev uekte inn i kirkebøkene når barnet ble døpt, men jeg regner med at det var borte da jeg ble født?

Allikevel er det det jeg var; et «uekte» og uønsket barn, et barn som var født utenom ekteskap, en bastard, en horeunge, et barn som var annerledes og som skulle behandles deretter.
Jeg var et barn som ikke kunne elskes, men heller hates, et barn som folk kunne bruke som en ting… helt fra jeg var nyfødt….

Jeg husker at min mor skrøt av at hun holdt på med farlige ting gjennom hele graviditeten, og at hun sa at hun hadde problemer med nærheten til meg.
Det verste er nok allikevel de harde ordene, den kalde avvisningen, tausheten, svikene…
Og,ikke minst alle «hemmelighetene»….skammen og frykten.
Hvorfor elsket hun meg ikke?….

Etterhvert som jeg vokste til, kom også tankene og spørsmålene om hvem min far var?
Hva het han? Hvorfor ville han ikke ha noe med meg å gjøre?
Var han virkelig så slem som de ville ha det til?
Lignet jeg på han?
Hvem var farfar og farmor, tanter og onkler? Hadde jeg noen søsken?

Hver gang jeg dro frem disse spørsmålene ble jeg møtt med sinne eller taushet… INGEN fortalte meg noen ting om min far eller hans familie (foruten de gangene de hadde noe stygt å si og jeg fikk gjennomgå fordi jeg i deres øyne var så lik på min far)

Jeg drømte om en far som en dag skulle komme å hente meg, gi meg en klem og si at han var glad i meg. En far som hadde savnet meg i livet sitt.
Jeg drømte om en far som skulle ta meg bort fra alt det vonde, en far som skulle passe på meg og følge meg opp kirkegulvet den dagen jeg giftet meg.

For 16 år siden, ringte det på døren hjemme hos meg…
Min far var død og det sto en prest utenfor som skulle fortelle meg den sørgelige nyheten.
Denne presten synes nok det var i litt i overkant vanskelig å komme innenfor døra, for jeg hadde store vanskeligheter med å tro på det han hadde å fortelle…

Etter 28 år fikk jeg endelig vite hvem min far var, og nå var han plutselig død….
Jeg var rett og slett i sjokk…..
Drømmen om en gang å få møte min far ble plutselig revet vekk under føttene mine. Spørsmålene jeg så sårt trengte svar på ville aldri komme.
Kanskje ville jeg aldri få vite sannheten om hvorfor han ikke var en del av mitt liv.

Han på sin side, fikk heller aldri muligheten til å forklare sin side av saken, han fikk aldri lære en av døtrene sine å kjenne.
Jeg vet ikke, men jeg velger å tro at det lå mere bak en at han «bare» gav blaffen i et av barna sine.
Jeg tror kanskje han ble truet til å holde seg borte…?
Eller hadde andre tungtveiende grunner for at han aldri tok kontakt.
Det er det «ingen» som vet, for den hemmeligheten tok han med seg i graven…

Kanskje er det en dårlig eller tynn unnskyldning, men jeg VET hva de menneskene jeg vokste opp med var i stand til å gjøre, så helt usannsynlig er det heller ikke.
Og jeg tror ikke at «en far» passet inn i deres planer for meg… på noen måte….

For hva hadde skjedd med «hemmeligheten» deres da?

Jeg tror mange ikke forstår det savnet det har vært, og er, å ikke få lov til å kjenne sitt biologiske opphav.
Det er noe som mangler i livet mitt, noe som er borte for alltid.
En bit av puslespillet som blir vanskelig og utfordrende å finne.
En bit av «meg» som mangler.

ALLE har rett på, og behov for å kjenne sine biologiske foreldre, men det valget ble tatt fra meg…
Jeg fikk aldri sjansen til å bli kjent med min far, mine besteforeldre eller mine søsken.
Mine søsken viste heller ikke noe om meg før inntil den dagen for 16 år siden.   Så sviket var dobbelt for både dem og meg…

Hvorfor ble JEG en hemmelighet for så mange mennesker, ingen viste noe om meg… Ikke et menneske har glippet ut noen ting om min far under min oppvekst…
Jeg tror MANGE sitter med mye informasjon når det gjelder min far, og tiden før og etter jeg ble født, men de VALGTE å tie….
Et valg som jeg den dag i dag føler konsekvensene av, et valg som virker inn på min identitet og min «historie».

Det er vondt å føle seg så uønsket av begge mine foreldre, det er vondt å mangle deler av min slekt.
Det er JEG som må LEVE videre med de valgene mine foreldre tok, det er jeg som må leve med ubesvarte spørsmål og det er JEG som må leve med følelsen på at jeg var et uønsket barn som ikke hadde noen verdi for foreldrene mine.

Den dagen jeg fikk vite hvem min far og mine søsken var, ble livet mitt snudd på hodet…
Jeg kunne fått sjansen til å bli enda bedre kjent med mine søsken den gangen, men jeg var fortsatt under makten til de som ikke ville meg vel.
Enda var traumene mine godt skjult så jeg var ikke klar over at disse menneskene fortsatt utøvde sin psykiske vold ovenfor meg.
Derfor var det også, den gangen DE menneskene jeg beskyttet… så av hensyn til DEM så tok jeg et valg som jeg angrer sterkt på idag.

Min mor ble nemlig veldig «syk» i dette tidsrommet og jeg fikk som vanlig skylden for det også.
Hun viste at jeg hadde mistet min far, men dette ble på ingen måte tatt hensyn til, hun fortalte meg at hun ikke ville jeg skulle ha noen kontakt med mine søsken eller min fars familie, det ville gjøre henne enda sykere.

Og, for å riktig understreke hvor syk hun var så tok hun et valg om å reise bort til en annen slektning. Og kuttet i lang tid ut kontakten med sin egen datter. Min samvittighet ovenfor henne, gjorde den gangen til at jeg valgte henne istedenfor å bli kjent med mine søsken.
Et valg jeg ALDRI ville tatt idag…og som jeg angrer sterkt på, selv om jeg skjønner at jeg i realiteten ikke hadde noe valg, den gangen….

Kanskje har jeg fortsatt muligheten til å bli kjent med min fars familie? Kanskje har jeg fortsatt muligheten til å finne svar på noen av spørsmålene? Kanskje klarer jeg å finne noen av brikkene som mangler før jeg klarer å føle meg som et helt menneske?

Barnet i meg gråter nå, sorgen og savnet er stort…

Jeg holder rundt henne i tankene og hjertet mitt, lar henne få vite at hun en dag vil føle seg elsket og verdifull.

Jeg lar henne vite at en dag i fremtiden vil det komme en mann som redder henne ut fra det helvete hun lever i, den mannen som JEG idag som voksen er gift med. Jeg lar henne få vite at denne mannen bare er god og at han elsker (henne) meg for den jeg er.
Jeg lar henne få vite at hun i voksen alder er omgitt av mennesker som er glad i henne og som bryr seg om henne.
At hun får en vakker datter og at hun en dag klarer å virkelig LEVE  uten å føle seg som et verdiløst menneske.

Jeg lover henne at jeg skal fortelle hennes historie og at den kanskje til og med kan hjelpe andre barn som har det vondt.
Kanskje vil nettopp det gi henne troen på at det finnes en «mening» i det meningsløse?
Kanskje vil det hjelpe henne med å SE hvor STERK OG MODIG hun er? Jeg håper det…..

Til slutt, lar jeg henne få føle på sorgen, sinnet og alt det andre hun ikke fikk lov til å føle på den gangen hun var liten. Jeg anerkjenner det savnet hun sitter med, jeg lar henne få gråte og jeg forteller henne at følelser ikke er farlige. Så tar jeg hånden hennes og lover at jeg skal gå veien sammen med henne, for jeg forstår at det fortsatt er ting hun ikke er klar for å fortelle meg. Det føles ikke lenger som vi er så langt i fra hverandre, det føles som om vi endelig begynner å bli ETT.

IMG_0257For ordens skyld, vil jeg understreke at jeg IKKE TROR at min far var ond eller slem… Hvorfor han aldri tok kontakt får vi kanskje aldri vite, men jeg TROR ikke han bevist ønsket å utelate meg fra livet hans…. 

 

One day more….

Adèle (blogg innlegg 21:1) (1)

Tårene renner stille nedover kinnene mine mens jeg pakker for å reise hjem fra sykehuset….

«Jeg vil ikke hjem»… hvisker jeg stille, så ingen skal høre hva jeg sier, men en sykepleier som er i nærheten fanger opp ordene mine allikevel…

Hva sa du Adèle? sier hun mildt….

«Jeg vil ikke hjem»  mumlet jeg for meg selv…. mens sykepleieren ser rart på meg..

Det er ikke så ofte at barn sier at de ikke vil hjem fra sykehuset, det er vel heller den motsatte veien.

Jeg lurer på hva sykepleieren tenkte da hun hørte disse ordene fra en ung jente?

Tenkte hun at jeg ikke ville hjem fordi «hjem» ikke var et godt sted å være?

Skjønte hun at min mors utsagn om at jeg var en skuespiller og løgner ikke stemte?

Eller, hadde hun en dårlig mage følelse?…
Fordi hun SÅ at noe ikke var som det skulle?

Uansett hva denne sykepleieren tenkte,så tror jeg nok hun reagerte på det jeg sa, for hun skrev det inn i notatene sine….

«Adèle vil ikke hjem» skrevet med utropstegn og tre streker under…. og legen har notert seg følgende;

Mens Adèle har vært innlagt i avdelingen har vi sett at hun ligger noe tilbake i sin utvikling, både intellektuelt og emosjonelt…
I alle fall er det et alt for stort ansvar for henne å styre sin diabetes regulering alene.
Adèle var også innlagt her for noen måneder siden for diabetes koma…  

Kontakt med Adèle`s skole bør etableres!!!

Jeg vet ikke hva som ble gjort den gangen, eller om skolen ble kontaktet, men 3 måneder senere er jeg igjen innlagt i avdelingen og legen skriver;

«Pasienten er (igjen) innlagt grunnet svært høye blodsukker verdier i området 20-40.
Det har vært dårlig med hjemme kontrollen i lengre tid…

Adèle har nå hatt diabetes i 7 år og det har vært en god del problemer…   Tildels må nok dette tilskrives den vanskelige hjemmesituasjonen. Adèle er også mye overlatt til seg selv med en gammel bestemor….

Hallo???
Hvorfor er det INGEN som klarer å reagere???
Hvor MANGE signaler skal et barn gi før det er nok til å sette igang tiltak rundt dette barnet?

Etter denne innleggelsen, var jeg bare hjemme i 20 dager før jeg ble innlagt på nytt;

«Adèle kommer nå til avdelingen, fordi hun over TID har blitt mer og mer fjern og somnolendt»

I løpet av de 3 siste månedene har jeg nå vært innlagt 4 ganger, med akkurat de samme symptomene. Og ALLE 4 gangene har jeg ankommet sykehuset i en tilstand som viser at det har gått alt for langt…
Tilstanden min er KRISTISK… HVER GANG….

«Jeg er så sliten…

Trett av livet…

Trett av å bruke all energien på å holde overgrepene på avstand.
Trett fordi jeg ikke får sove i fred.
Trett fordi INGEN SER OG FORSTÅR hvordan jeg har det.

Usikker på om jeg er så OND som de sier. Kanskje har de rett også?
For hvorfor skulle de ellers fortelle meg det hele tiden?

Like ille er den likegyldigheten de viser ovenfor meg.
Den kulden.. Det hatet… Hvorfor hater de meg så intenst?…

Dette er tunge tanker fra en 13 år gammel ung jente…
Det er vanvittig vondt å tenke på at den håpløshetene og smerten jeg følte den gangen skulle vise seg å bare fortsette og øke i styrke.

Det å sitte her i dag og kjenne på mine tanker og følelser fra den tiden er ufattelig vondt og ikke minst slitsomt…
Det er skremmende… Ikke minst fordi jeg var så trett av livet…

Og, en 13 år gammel jente skal ikke være trett av livet.

Det var her hun skulle startet på en ny og spennende epoke på veien fra barn til en ung kvinne.
Det var her hun skulle ha svevd på «rosa skyer» og ikke slitt med tanker om at den neste dagen kunne bli hennes siste…