«SONGEN OM MITT LIV»

«No er stunden her… alt da eg var og er, slår som tusen vingeslag gjennom sinn og sans Sjå jorden av silkedrys igjennom eit hav av lys og sjelen min skjelv men svingar ut i sin fyrste dans….  

No er verde min, no er fuglen fri, nett som fyrste gongen eg song songen, denne songen om mitt liv»

No er den stunden her, alt da eg var og er glitrar på mine heite kinn, der tårer heng… Igjennom mitt andedrag, vyer det vingeslag og svaret i frå di åpne sjel er alt eg treng

No er verde min, no er fuglen fri, nett som fyrste gongen eg song songen, denne songen som no blir mitt liv.  No er verde min, no er fuglen fri, ut av mørke stunder veks et under, et lite under. No er verde min, no er fuglen fri, nett som fyrste gongen eg song songen, denne songen.

Så gi meg et svar og takk alt eg har…»

(Sang fra «Det største i verden med Herborg Kråkevik)

DEN LILLE JENTA ser på meg…. HUN ER TRYGG NÅ… ENDELIG KAN LIVET BEGYNNE..

Endelig kan JEG se tilbake på livet mitt og føle meg HEL….

Nesten… bare noen biter til nå så kan jeg kanskje se en antydning til et helt bilde…

Det har tatt TID, lang tid og ufattelig mye arbeid har blitt lagt ned før jeg nå endelig begynner å føle meg «VOKSEN»….

Det er en tid for alt heter det så fint…

En tid for smerte, en tid for sorg, en tid for sinne og en tid for å minnes…

Alt dette MÅ til for å komme videre og kanskje er jeg nettopp der nå hvor jeg har behov for å se tilbake, for å ta tak i minnene på en ny måte og begynne å se fremover…

Kanskje er jeg endelig klar for å skrive «SONGEN OM MITT LIV»?

Det FØLES som om jeg endelig har blitt «voksen» og det er vanskelig å forklare akkurat hvordan det egentlig føles… men jeg tror det har med TRYGGHET å gjøre…

Jeg føler meg TRYGG nok til å se tilbake på det helvete jeg vokste opp i med nye øyne og jeg er ikke lenger redd for at deler av meg skal «forsvinne» ut i noe jeg ikke har kontroll over….

Jeg er ikke lenger så redd for at jeg skal skade meg selv, for utrolig nok er det over et år siden jeg skadet meg sist… mye av grunnen til det har jeg lyst til å komme tilbake til i neste blogg innlegg, men jeg vil kort nevne at det har med mine tatoveringer å gjøre.

Ja, du hørte riktig… TATOVERINGENE mine har hjulpet meg ufattelig mye og det kan jeg takke både min tatovør og ROMERIKE TATOO for…. men dette kommer jeg som sagt tilbake til veldig snart.

Så… hvordan i all verden skal jeg klare å skrive
«Songen om mitt liv»?

Hvor skal jeg starte? Og hva skal jeg ha med?

Det er ikke lett å begynne å skrive igjen etter over to år med «skrive tørke» men merkelig nok føler jeg meg klar… og jeg føler også et stort behov for å sette ord på tanker og følelser omkring den krisen Norge og Verden står ovenfor i disse dager.

Kanskje kan det å skrive ned disse tankene og følelsene også hjelpe andre på veien…

I det siste har jeg tenkt mye på om mine traumer har gjort meg sterkere til å kunne takle denne krisen verden står ovenfor… kan min historie hjelpe meg til å se at dette også går over… og at jeg faktisk på mange måter kommer ut i den andre enden som et sterkere menneske?

Jeg mener ikke å bagatellisere noe av det vi står ovenfor… ufattelig mange har mistet livet og mange kjemper en kamp som kan virke både uovervinnelig og uoverkommelig… Og jeg VET at mange kjemper en økonomisk kamp uten sidestykke, det skal jeg på INGEN MÅTE bagatellisere…

Det må være lov å sørge over å ha mistet jobben eller «hverdagen» uten at såkalte forståsegpåere skal komme med pekefingeren og si.. at de hadde det så mye verre…

NEI, det er ikke sånn dette fungerer.. det er ingen «konkurranse» om hvem som har hatt det verst… for INGEN AV OSS har opplevd dette før…
INGEN i vår levealder i alle fall.

Dog KAN JEG si noe om at vi mennesker er mye sterkere en vi tror og jeg mener bestemt at JEG (og mange andre med meg) er et LEVENDE EKSEMPEL på nettopp dette…
At mennesker kan overleve de aller mest grusomme ting i livet og allikevel klare seg bra.

Tankene mine vandrer tilbake til «den lille jenta»…
Jeg ser henne med «nye øyne nå»

Isteden for å se en ødelagt og skamfull jente, ser jeg nå ei lita rødhåret jente med krøller som står rak i ryggen og er stolt over det mennesket hun er….

Og, sammen med henne står en STOLT OG RAKRYGGET dame (uten hår) som holder den lille jenta i hånden… DE ER ETT NÅ… DE ER VERDIFULLE og FLOTTE mennesker som har en historie å fortelle…

ER DU KLAR FOR Å HØRE DEN?

ER DU KLAR FOR Å HØRE «Songen om MITT liv»?!?

(Fortsettelse følger)