«Den lille jenta» sitter med en sten i hånden, hun gnir den over armen, gang på gang på gang til det blir et stort sår… hun føler ingen smerte i huden, men smerten inni henne renner snart over og hun vet rett og slett ikke hva hun skal gjøre med den..
Hun er 5 år og allerede en selvskader, men hun vet det ikke… hun vet bare at noe er feil… at HUN ER FEIL… for det er det DE forteller henne… det er det DE VISER HENNE..
5 år…. og kun et uskyldig lite barn som allerede har alt for mange smertefulle erfaringer med stort sett daglige voldtekter, misbruk og omsorgssvikt..
Hun burde fått være et barn… hun burde BLITT SETT og hun skulle ha slippet å finne andre og mindre heldige løsninger på den smerten hun bar på, den som skulle bli hennes hemmelighet i alt for mange år…
JEG kjenner jeg blir FORBANNA… hvorfor i all verden var det INGEN som klarte å SE at hun hadde det så JÆVLIG?!?
5 år…. smak litt på det tallet…
Det er ikke enkelt å snakke om noe så vanskelig som selvskading, samtidig så tror jeg det er vanvittig viktig med ÅPENHET også rundt dette temaet…
Selv om vi nå skriver 2020, 43 år etter at den lille jenta startet å skade seg, lever mytene og tabuene rundt tema selvskading i beste velgående… «SÅNT SNAKKER VI IKKE OM», det kan jo hende det «SMITTER»…. VIRKELIG….
Selvfølgelig kan det å snakke om selvskading ha en slags «smitteeffekt» og jeg tror det er viktig å trå varsomt når man snakker om denne tematikken, men den forsvinner ikke selv om vi ikke snakker om den… vi bare pakker den inn og skuler den… akkurat som mange gjør når det kommer til å skule arrene de har etter selvskading…
BUDSKAPET mange av oss får er nemlig dette «DU BURDE SKAMME DEG» og for all del IKKE VIS AT DU HAR SKADET DEG, for DET KAN SKADE ANDRE….
Hva tror dere dette gjør med selvbildet til mennesker som allerede skammer seg nok fra før?!? Det er jo ikke sånn at selvskading er noe MAN FRIVILLIG VELGER Å GJØRE!!!
Jeg kommer til å komme mer inn på dette temaet senere.. dere skal få litt av min historie også rundt dette, men det må komme «naturlig» og på en måte som IKKE gjør at andre får det verre… tvert i mot….
ARRENE mine er endel av MEG og MIN HISTORIE… jeg HAR INGEN TING Å SKAMME MEG OVER… det er ikke SELVVALGT at jeg skadet meg.. det er et resultat av den smerten ANDRE PÅFØRTE MEG, en smerte jeg ikke unner en levende skjel…
Allikevel hender det jeg føler på SKAM, fordi andre ser seg nødt til å kommentere at jeg må gjemme vekk arrene mine, de er redd det «smitter», de klarer ikke å SE PÅ DEM… arrene mine gjør andre KVALME…. jeg kunne fortsatt side opp og side ned rundt akkurat dette, men det gjør jeg ikke.. ikke idag….
I mars i fjor begynte jeg å få store flekker uten hår… og i Mai 2019 ble flekkene så store og mange at jeg barberte vekk resten av håret… ja da, enda en grunn til at mange stirret ekstra… Ei skalla dame med arr på armene… blikkfang deluxe, ingen tvil om det.
Men, det viste seg at hårtapet skulle ta en helt uventet vending…
JEG FØLTE MEG FRI og JEG FØLTE MEG HEL… nå kom den virkelig MEG MERE FREM…
Men siden jeg nå ikke hadde noe hår å gjøre kule ting med, måtte jeg finne på noe annet…
Hmmm.. hva skulle nå det være mon tro?!?
TATOVERINGER… Jeg hadde vært inne på tanken tidligere, men kom aldri lenger.. og jeg tenkte og tenkte og tenkte.. jo, kanskje kunne jeg ta en LITEN tatovering.. en sånn liten sommerfugl eller noe sånt… IKKE NOE STORT…..
Jeg var ikke høy i hatten da jeg gikk inn døra på ROMERIKE TATOO første gang… og det var med nesten «hviskende stemme» jeg sa at jeg VURDERTE EN LITEN TATOVERING.
Lite viste jeg at dette stedet skulle bli så VIKTIG FOR MEG og ikke minst hvor mye tatoveringene mine skulle hjelpe meg i kampen mot å skade meg selv.
Mens de fleste tatoveringer har en historie, har tatoveringer som representerer en «reise» med selvskading en helt spesiell betydning… de er et symbol på selve LIVET…
Nå er det JEG SOM HAR KONTROLLEN, det er JEG SOM BESTEMMER HVA SOM SKJER MED KROPPEN MIN… og dette VALGET HAR JEG TATT SELV……
Atmosfæren på ROMERIKE TATOO er lett og uhøytidelig… det føles TRYGT å være der og jeg merket fort at dette miljøet hadde jeg godt av å være i og for første gang på lenge følte jeg at jeg hadde KONTROLL… jeg følte meg ikke som et OFFER, TVERT I MOT…JEG FØLTE MEG SOM EN OVERLEVER……
Jeg hadde aldri i min villeste fantasi kunne forutse at jeg 8 måneder senere ikke bare hadde en tatovering, men faktisk ganske mange.. (og jeg er langt fra ferdig..)
Ei heller hadde jeg forestilt meg at Romerike Tatoo, tatovøren min og tatoveringene mine skulle komme til å bety så mye for meg… og akkurat den historien skal jeg fortsette på i morgen, for jeg kan med hånden på hjertet si at DET VALGET JEG TOK DEN DAGEN jeg gikk inn på Romerike Tatoo har reddet meg fra å skade meg selv….og MYE MER……
FORTSETTELSE FØLGER…..
Livetspuslespill 