Julefred

Året 1979 ble Jul i Skomakergata sent på NRK tv for første gang. Den lille jenta passer godt på å få med seg alle episodene. Den rolige og snille «bestefar skikkelsen» snekker Andersen har så gode øyne synes hun. Tenk om han var hennes bestefar, det hadde vært fint det!

Den lille jenta synger av full hals alle sangene fra Skomakergata. Til de hjemme sin store forargelse, for de sangene passet da ikke helt inn i deres «sang repertoar».

«Snøen dalte lett og fin og strøk blidt mot ruten min i morges da jeg drømte på min pute. Vi tok skjerf og votter på, hastet veldig med å gå snart var det tusen barnespor der ute.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner og når alle lyder pakkes inn i vatt. Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner, kanskje lyser de til kvelden si’r god natt»

Lite viste den lille jenta at hun 35 år senere skulle stå å synge den samme sangen på en julekonsert med koret hun dirigerer. Hun viste nok heller ikke at den sangen skulle bety like mye i år 2014 som den gjorde i 1979.

En annen sang som tidlig fanget den lille jentas interesse var sangen om Jon Blund.

«Hvem er denne karen med sekk og lue på.? Han ligner litt på nissen i grunn, det er ikke han det er Jon Blund. Han besøker store og små»

«Ja, Jon Blund har med seg hver kveld til alle små. No spennende, no morsomt, no rart, kveldens rettighet begynner snart. La oss starte klar, ferdig, gå..»

Alle barn har rett til…

Den lille jenta følte at på en eller annen måte traff dette henne rett i hjertet. Hun tenkte på alle de barna som ikke hadde det noe godt. Hun følte en enorm smerte som hun enda ikke kunne sette ord på eller forstå.
Kanskje «viste» hun innerst inne at hun faktisk var en av disse barna hun følte smerten til?

Det nærmet seg julaften og jule ferie, ønskelister var skrevet og forventingene store.
Nei, nå kom denne ubeskrivelige frykten igjen… Best å være så «medgjørlig» som bare mulig.

Og, som hos alle andre barn steg forventningene for hver dag som gikk.
Og for hver dag som gikk ble frykten hun følte på bare enda større.

Julaften startet som regel ganske tidlig med stor frokost. Det kunne i og for seg vært ganske hyggelig, men med frokosten startet også serveringen av alkohol til de voksne…
Litt senere på dagen var det tid for sang i kirken. Den lille jenta kjente at hun grudde seg, tenk om det skjedde det samme i år som i fjor.
Hun hadde måttet så fælt på WC, men hun viste at noe slik gjorde man ikke under en «konsert». Så hun hadde prøvd å holde seg. Det gikk ikke så veldig bra og mens hun sto der å sang kjente hun at det ble vått, først på strømpebuksen, så ble det en liten våt flekk på gulvet.
Noe så flaut, vondt og pinlig… Lite viste hun da at straffen hun fikk for dette skulle bli hundre ganger verre.
Hun måtte gå alene hjem våt og kald og det som ventet henne der hjemme, den straffen… Ja, du kan jo bare tenke deg hvor ille den var.

Vel, julaften eller ei, den lille jenta viste aldri når de ville finne på å straffe henne.. Det var aldri noe «system» slik at hun kunne være forberedt.
Den «fine» familien med den «fine» fasaden så ganske så anderledes ut innenfor husets fire vegger, en den kunne virke utad.

Det var ikke noen god tid den lille jenta gikk inn i. Julehøytiden som skulle være full av glede og håp ble det stikk motsatte. For med julen så fulgte også store mengder alkohol, noe som igjen gjorde forholdene til den lille jenta hundre ganger verre.
Gaver var det derimot flust av, men det var aldri gaver kun gitt av betingelsesløs kjærlighet. Det var gaver som skulle «betales tilbake» eller brukes som pressmiddel for å få henne til å gjøre som de ville.

Det kan nok for mange virke uvirkelig at voksne mennesker kan gjøre slik mot et lite og uskyldig barn. Og.. Hvordan kan i det hele tatt et lite barn overleve en barndom full av så mye ondskap uten å selv bli like ond?

I 1979 satt den lille jenta å så på barns rettigheter på barne tv. Hun kunne nok aldri forestilt seg at hun 35 år senere skulle stå å kjempe for nettop barns rettigheter og barns rett til å vokse opp med mennesker som vil dem vel og som gir dem den omsorgen, tryggheten og kjærligheten de så sårt trenger. Den «lille jenta» er nå blitt en voksen kvinne på snart 43 år.

Julen 2014 nærmer seg med storm skritt og jeg har den siste tiden kjent godt på den lille jentas sorg og smerte. Jeg har delt noen av hennes tanker og følelser her på bloggen og jeg må innrømme at jeg har hatt litt blandete følelser når det kommer til jul og julefeiring. Det er viktig for meg at den lille jenta som jeg bærer i mitt hjerte skal føle seg trygg, elsket og sett.

Samtidig er det viktig for meg å være her og nå! Jeg har ikke bare overlevd, jeg LEVER!!! Livet er ikke lenger en kamp for å overleve og jeg er omringet av mennesker som vil meg vel. Jeg kjenner på en FRIHET og jeg føler en enorm glede over LIVET.

Jeg er ufattelig taknemmelig for at den lille jenta i meg tok valget om å kjempe for livet sitt. Den kampen hun har kjempet står det stor respekt av og både hun og jeg vet hva det har kostet.
Jeg går inn i denne julen med en ny fred i hjertet mitt. Jeg vet at «barnet» i meg fortsatt trenger å bli sett, men jeg føler hun er mye tryggere nå.

De valgene jeg har tatt, spesielt de siste årene har vært tøffe og vanskelige, men de har også vært livsviktige og riktige for meg!!! Den kampen jeg så lenge kjempet alene har gitt resultater. Jeg har ikke hat i mitt hjerte, noe jeg er veldig taknemmelig over! Jeg kjemper heller ikke lenger alene, men har så mange flotte mennesker i livet mitt som betyr all verden og som virkelig støtter meg både i ord og i handling. Det står det virkelig respekt av.

Jeg tror denne julen kommer til å bli fin og full av kjærlighet og godhet. Ønskelister er skrevet også dette året, for jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er veldig hyggelig både å få gaver, men ikke minst gi bort gaver. Jeg er opptatt av tradisjoner og jeg kjenner nå at jeg gleder meg til jul.

Mange tenker kanskje at jeg nå har blitt «et nytt menneske»?… At jeg har forandret meg? JA! Det stemmer langt på vei, men kanskje på en litt annen måte en du tror. Jeg føler nemnelig at det mennesket jeg er idag, er slik jeg ble født til å være. Jeg er ikke perfekt, jeg har mine feil og mangler som alle andre. Men, jeg håper og tror at jeg er et menneske som «ser» og bryr seg om andre mennesker. Jeg prøver i alle fall mitt beste.

Jeg håper min historie kan være med å sette søkelys på tema rundt vold og overgrep mot barn og de konsekvenser det har på et menneskeliv. Og.. Jeg håper min historie også kan være med å spre håp om at det er mulig å få et bra liv selv om man har dype traumer.

Jeg ønsker dere en riktig fredfull juletid. Husk allikevel at vi går inn i en tid hvor følelsene blir ekstra sterke og anderledesheten og ensomhet ofte føles mye sterkere. Ta vare på hverandre og vær tilstede for hverandre.

GOD JUL! Klem fra Adele Marie